En mastodont

Bergens Tidende, 15.10.2010

Verk av Brahms og Sibelius

Leif Ove Andsnes, klaver

Pietari Inkinen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Leif Ove Andsnes og BFO spiller Brahms 2.

Det var nesten som å være på konsert under Festspillene igjen. Det var høy stemning i Grieghallen, salen var stappfull, og det var satt en ekstra seksjon  med stolerekker inn for å klare publikumstilstrømningen. Så var det da også Leif Ove Andsnes som satt ved flygelet.

For en uke siden var han plateaktuell med  en fabelaktig tolkning av Rachmaninovs gigantiske  klaverkonsert nr. 3. I går gjaldt  det  en annen av klaverlitteraturens mastodonter – Johannes Brahms’ andre klaverkonsert spilt med BFO under ledelse av den unge finske dirigenten Pietari Inkinen.

Det er et kolossalt verk, i alle betydninger av ordet. En timelang, episk konsertsymfoni i fire satser med konstante tekniske utfordringer – med virtuose løp og sprang, med tordnende akkordspill,  brå stemningsskift og utnyttelse av klaviaturet i hele dets bredde. Et verk som passer perfekt til Andsnes og den fasen av karrieren han er inne i for tiden.

Og så ble det allikevel ikke noen helt vellykket kveld. Det er det flere grunner til. En av dem er av helt banal, teknisk karakter: En ustø innsats i den aller første soloinnsatsen skapte uro både hos Andsnes selv og i orkesteret. Men det varte bare et par minutter, så var feltet og konsentrasjonen samlet igjen. Og da ble det monumentalt klaverspill i førstesatsen, en intens, skarp scherzo, varm, romantisk dialog med Agnese Rugevicas mørke solocello i andanten og lekende sigøynerklanger i den elegante, grasiøse sluttsatsen.

Når helhetsbildet likevel ble noe blandet, henger det sammen med at Andsnes ikke fikk det nødvendige motspill fra orkestret. Pietari Inkinen dirigerte BFO på en pertentlig, bokstavelig måte som ikke ga verket den nødvendige episke bredde og flyt. Og som fikk solist og orkester til liksom å spille ved siden av hverandre, i hvert sitt musikalske univers,  uten indre, organisk sammenheng.

Derimot var Inkinen på hjemmebane etter pausen der han og BFO ga en solid og velopplagt tolkning av Sibelius’  5. symfoni.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver