På grensen av det menneskelig mulige

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1997

Verk av Bach og Nancarrow

Joanna MacGregor, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Med Joanna MacGregor på oppdagelsesreise i kontrapunktets fantastiske verden

«Det er sjelden jeg har mulighet for å spille hele Kunst der Fuge», sa Joanna MacGregor før mandagens konsert i Håkonshallen. Nærmest takknemlig. Og samtidig litt unnskyldende, for det er jo et langt verk. Men naturligvis er det oss, publikum i salen, som bør være takknemlige – takknemlige for at en stor kunstner tar seg bryet med å innstudere denne musikalske mastodonten, takknemlige for å få bli med på en fantastisk oppdagelsesreise i kontrapunktets verden.

Kunst der Fuge er gamle mester Bachs summa, sammenfatningen av all hans musikalske viten, en ekvilibristisk lek med fugaer og kanon'er i stadige speilinger og omvendinger. I dette verket konstruerer han forunderlige toneskulpturer i grenselandet mellom kunst og matematikk og skaper – la oss bare ta de helt store ordene i bruk – en av den vesteuropeiske musikkkulturens største frembringelser.

Verket er skrevet av rent musikalske grunner, uten tanke på oppførelse, og stiller nettopp derfor helt umenneskelige krav til den som likevel velger å oppføre det på klaver. På mandagens konsert gikk Joanna MacGregor til oppgaven med analytisk begavelse og fabelaktig teknikk. Og med stamina som en tungvektsbokser.

Hennes tolkning var glassklar, oversiktlig, hun spilte verket så alle detaljer i den intrikate stemmeføringen kunne høres, og fastholdt samtidig en reflekterende, nesten meditativ stemning gjennom alle de mange satsene, slik at verket fremsto slik det sikkert opprinnelig er tenkt: som en sammenhengende komposisjon, en forundret refleksjon over al den musikalske rikdommen det er mulig å utvikle av noen få, enkle grunnfigurer.

I fjerde kanon lar Bach andrestemmen gjenta førstestemmen omvendt, «på hodet» så å si, og med dobbelte noteverdier. Den slags virtuose stunts er det mange av i dette verket. Man kan ikke høre dem. De er beregnet til å skulle leses ut av notebildet. Men på mandagens konsert kunne vi nesten se denne «øyemusikken» bli til i nærbildet av MacGregors hender på TV-storskjermen bak flygelet.

Etter pausen ble det musikk av samtidskomponisten Conlon Nancarrow, seks stykker bygget over kontrapunktiske repetisjonsteknikker av samme type som Kunst der Fuge. Og igjen musikk på grensen av det menneskelig mulige: flere av disse verkene er konstruert for mekanisk klaver og er ikke beregnet til å bli spilt av menneskehender. Men for MacGregor er ingenting tilsynelatende umulig. På konserten la hun sin klaverstemme inn over to-tre forutinnspilte lydspor og demonstrerte ved hjelp av den moderne multi-track-teknikken at det i Nancarrows komplekse, gjennomkonstruerte musikken er forbindelseslinjer tilbake til Bach, samme sanselige glede, samme store humor.

Og på TV-bildets split-screen så man åtte hender bevege seg over fire klaverer, uavhengige av hverandre, i vakre, flyktige mønstre. I kontrapunkt.