En gave

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.05.2007

Det var i påsken 1970. Vi var i Roma. Og hørte at det skulle være en fantastisk konsert på Teatro Olimpico. Vi sprang av gårde i siste liten, men da vi nådde frem var alt for lengst utsolgt. Mens vi sto og betraktet alle de heldige romerne som var på vei inn i salen, kom det en elegant, eldre herre bort til oss og spurte på gebrokkent engelsk om vi ville ha billetter. En billetthai, tenkte jeg, og grep etter lommeboken. Men, nei, nei – han skulle ikke ha penger. Han hadde fått to billetter til overs. Og dem ga han nå til to fattige turister. Som en gave, sa han.

Slik gikk det til at vi satt på de beste plassene i salen, da Mstislav Rostropovitsj kom ruslende inn sammen med pianisten Alexander Dedyukhin og gikk i gang med en av Beethovens cellosonater. Vi hadde hørt ham før, men bare på plate. Og platene hadde ikke forberedt oss på dette – på den voldsomme tonen, på den store, varme klangen. Det var Beethoven, det var Schuberts Arpeggione-sonate. Det var et stykke samtidsmusikk av Karen Katchaturian. Og selvsagt var det også en av Bachs cellosuiter. Alt fremført med frie, eksplosive fraseringer og med stadig understreking av de rent fysiske, sanselige kvalitetene i musikken.

Nå er han da død, Mstislav Rostropovitsj. 80 år gammel. Nekrologene i alle verdens aviser har fremhevet hans sterke humanistiske engasjement, hans kamp for menneskerettighetene, hans politiske innsats, hans støtte til dissidentene i Sovjettiden. Det er blitt skrevet om hans tab av statsborgerskap, om livet i eksil, om Gorbatsjov som ga ham statsborgerskapet tilbake, om hans resolutte støtte til Jeltsin under statskuppet i 1991, om hans opptreden i Berlin da muren falt. Og alt dette er selvsagt viktige brikker til forståelsen av personen Rostropovitsj og viktige kapitler i historien om hans turbulente liv. Men midt i det hele er det som om man glemmer musikken – glemmer musikeren Rostropovitsj og den musikalske revolusjonen han gjennomførte.

Det er ikke mange årtier siden at cellomusikk var et lite område for spesielt interesserte og alle tidens førende cellister dyrket den gylne middelvei. Så kom Rostropovitsj stormende inn på den internasjonale scenen og demonstrerte at celloen har et langt større uttrykksregister enn dette, og at cellomusikk ikke trenger å klinge som tørre etyder. I hans hender ble celloen forvandlet til et instrument som rommer hele det menneskelige følelsesliv – fra de store, dramatiske uttrykkene til de mest inderlige, intime bønnene. I hans hender ble musikken en gave.