Cikada
Autunnale
Gunnar Sævigs Sal
Det kommer et punkt der
samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se
tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte
seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.
Cikada er, likesom vårt
eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige
måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres
strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet
for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.
I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar
Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av
samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene.
Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker
med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og
Mikhashoffs humor.
«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti
Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten
av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske
tendenser som nå er ved å klinge ut.
Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte
serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen
side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis
Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende
sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis
«Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver
fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar