«Winterreise» av Franz
Schubert
John Magnuson, baryton
Knut Albrigt Andersen,
piano
Troldsalen
John Magnuson i Troldsalen. Med et eneste verk på programmet:
«Winterreise», Schuberts store sangsyklus om tap, ensomhet, død. En sanger,
alene i sentrum i halvannen time. En imponerende prestasjon.
Skal man gjennomføre et slikt krevende verk må man økonomisere med
kreftene. Og det ordet som umiddelbart meldte seg under konserten på søndag var
da også nettopp «økonomisk» – for Magnuson er en god tekniker som vet hvordan
man forvalter en stemme, hvordan man bruker ressursene på den mest fornuftige
måten.
Resultatet er ikke til å ta feil av: Stemmen hans er velpleiet – og
først og fremst vellagret, med nydelige farger både i topp og bunn. Vel er den
ikke ung lenger, men den har fortsatt den smidigheten som Schuberts sanger
alltid krever, den bevegeligheten i klang og fargelegging som er helt
uomgjengelig hvis man f.eks. skal klare de brå stemningsskiftene i en sang som
«Rast». Det er en moden stemme som stadigvekk kan smelle til med betydelig
kraft i det meste av registret, også i høyden
der alderen først og fremst viser seg som en viss forsiktighet i
tonedannelsen og en tendens til å gjøre de mest krevende frasene en smule
kortere enn skrevet står.
«Winterreise» er imidlertid ikke bare en samling tekniske problem, det
er selve sammenfatningen av romantikken, av den høye liedkunst, og av en hel
periodes livsfølelse. Men når det gjelder nettopp disse aspektene hadde
Magnuson vel ikke så mye å tilby. I det tekstlige og musikalske uttrykket
virket hans fortolkning noe mekanisk og enstonig – «økonomisk» også i denne
sammenhengen, men nå i betydningen «sparsommelig»: Når man, som han, velger å
låse stemningsbarometeret fast nede omkring kulde og depresjon, kommer man til
å ligge temmelig skjevt i forhold til Schuberts verk. For vel går Vinterreisen
gjennom kalde følelseslandskaper, men det er også et verk som spiller tapets
psykologi ut i hele dets melankolske bredde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar