Guiseppe Verdi: Otello
Regi: Andreas Rochholl
Dirigent: Anne Randine Øverby
Grieghallen
Gøteborg har det, Århus har det, tyskerne og italienerne har det på hver
tue: Alle større europeiske byer har egen opera. Bergen burde også ha det. Og
kunne naturligvis saktens. Vi visste det fra før, men konstaterte det enda en
gang på lørdag under Opera Bergens oppførelse av Verdis Otello – der vi hørte
et velsyngende, entusiastisk kor og et lite, utmerket orkester som ramme om en
gruppe utenlandske solister, myndig og fornuftig dirigert av Anne Randine
Øverby.
En solid, kompetent oppførelse, musikalsk på nivå med hva man kan høre
på operascenene rundt omkring i de byene det er rimelig å sammenligne Bergen
med –dette er hovedkonklusjonen etter
lørdagens Otello. Og det er vel det viktigste. For uansett hvordan man tenker
seg å legge de organisatoriske rammene om det fremtidige operalivet i Bergen,
så må grunnmønstret jo nødvendigvis bli nettopp slik vi opplevde det i
Grieghallen på lørdag: lokale krefter i samarbeide med utenlandske solister på
kortere gjestespill. Og i den situasjonen er det betryggende å vite at det
lokale grunnlaget er i orden.
Når de store rollene besettes med solister som bringes sammen fra nær og
fjern, må det nødvendigvis bli noe uensartet over oppsetningen. Men slik er
vilkårene for den slags produksjoner nå en gang. Og lørdagens forestilling var
heller ikke i denne sammenhengen noen unntagelse. Her hørte vi på den ene side
unge Tatjana Poluektova som en glimrende og ganske moderne Desdemona,
forundret, tilbakeholdende i begynnelsen, sterk, uttrykksfull i den store,
fortvilede avskjedsarien i fjerde akt; på den annen side, som hennes
motspiller, filipinske Otoniel Gonzaga, en meget tradisjonell, meget buldrende
Otello med nasal, anstrengt stemme og begrenset gestikk. Og mellom dem:
operaens egentlige hovedperson, den kompliserte Jago, sunget med sikkerhet og
overskudd av en gjennomprofesjonell og fullstendig cool, udemonisk Anooshah
Golesorkhi.
Når det gjelder selve den sceniske tolkningen av Otello hefter vi oss
ved programmets bemerkning om at Opera Bergen sammen med regissøren Andreas
Rochholl har utarbeidet forestillingens konsept. Det er med andre ord vanskelig
å si hvem som har gjort hva, men forestillingen har altså i det minste et
«konsept». Og ligner også i denne henseende så mye annet man kan se i Europa i
disse årene – der enhver operaoppførelse er utstyret med eget konsept. Som man
vil huske var det jappene som i sin tid innførte ordet i språket vårt. Den gang
betydde det «ide», «sammenheng», «konsekvens» – og ble vanligvis brukt som
flott samlebetegnelse for ugjennomtenkte innfall. Slik er det stadig. I
finanslivet så vel som i operaen.
I Opera Bergens konsept er Otello en kjede av tomme, sceniske effekter.
Venezia er forsvunnet, scenebildet er helt redusert, fargene er svart og hvitt –
for Otello er jo maurer, en svart mann i en verden av hvite, skjønner? Og i det
tomme, svarte rommet ligger koret og flyter på golvet i hvite pyjamaser, hvis
de da ikke tumler forvirret omkring som sykepleiere på skogstur. Når Desdemona
går og legger seg, må hun sove på golvet og hun har kun sin kjole som teppe.
Jago synger sitt store Credo mens han, med stort besvær, kravler omkring på
toppen av lite trehus. Han er kledd som en colombiansk narkokurer fra Miami
Vice, men hans kone Emilia arbeider visst nok som damefrisør. Otello ligner noe
fra en sadomasochistisk fantasi om livet under Mussolini. Og for at han ikke
skal tro livet er enkelt, har konseptmakerne utstyrt ham med en kjempemessig
svart fane som han må slepe rundt med seg overalt, til evig fare for sine
omgivelser. Det er til tider flott, men oftest temmelig komisk. Og noen dypere
tolkning av Verdis opera er det bestemt ikke tale om.
Etter forestillingen var det de vanlige hysteriske scenene. Teppet var
neppe begynt å falle før publikum var på benene. Og deretter var det full
rulle: Stående ovasjoner, bravo og
brava-rop, blomster som ble hevet frem og tilbake over orkestergraven. Og som
alltid ved slike anledninger tenkte den sure og mugne anmelderen: Hvordan
kommer bergenserne til å reagere den dagen de får oppleve en virkelig stor forestilling?
Vil de rive Grieghallen ned? Gå fysisk løs på de opptredende? Bære dirigenten i
gullstol til Hotell Norge?
Slike tanker er naturligvis fullstendig ved siden av. For når
bergenserne går helt av hengslene i situasjoner som denne er det jo først og
fremst av ren og skjær takknemlighet. Vi er simpelthen takknemlige for at det
overhodet er mulig å høre opera i denne byen, takknemlige for at det faktisk
finns lokale ildsjeler som orker å påta seg det harde slitet med å organisere
fremførelsen av disse store, musikalske dinosaurene.
Og da sluker vi gjerne et par tre «konsepter» i samme slengen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar