Ild og aske

Bergens Tidende, 20.08.2014

Aschenmusik

Robert Schumann

Heinz Holliger

ECM New Series

Meditasjoner over Schumanns tapte verk

Da Robert Schumann døde i 1856, etterlot han en masse som «overhodet ikke var verdt å utgi» – skriver husvennen Johannes Brahms i et brev 35 år senere. Og tilføyer: «Det er ikke mer enn et par uker siden fru Schumann brente et hefte med hans cellostykker fordi hun fryktet at de ville bli utgitt etter hennes død». Helligbrøde, musikalsk vandalisme – mener oboisten, komponisten og Schumann-kjenneren Heinz Holliger. Han ble så forferdet og opprørt over denne historien at han i 2003 skrev «Romancendres», et verk for cello og klaver – som ikke er et forsøk på å rekonstruere Schumanns hefte, men derimot en lavmælt, tørr og knitrende meditasjon over den brente musikken.

ECM utga «Romancendres» sammen med andre av Holligers verk i anledning hans 70 års bursdag i 2009. Nå kommer det igjen på plate, også denne gang på ECM, men nå omgitt av en – temmelig rar – bukett av Schumann-verk. Holliger og pianisten Anton Kernjak spiller en blomstrende, strømmende versjon av Schumanns Tre romanser for obo og klaver (op. 94). Dette er det eneste «riktige» Schumann-verket på platen. Resten er transkripsjoner.  Det begynner med Holliger og Kernjak som sammen med cellisten Anita Leuzinger kjemper om plassen i en bearbeidning av Seks kanoniske stykker (op. 56), et verk som opprinnelig var skrevet for pedalklaver. Senere hører vi Schumanns bidrag til den såkalte FAE-sonate med Holligers obo d’amore som erstatning for fiolinstemmen. Og Leuzinger og Kernjak – som underveis spiller en lavmælt, finstemt utgave av Holligers modernistiske «Romancendres» – avslutter med platens mest vellykkete Schumann-transkripsjon: hans fiolinsonate (op. 105) i en versjon for cello som han selv hadde sanksjonert.  

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Villskap

Bergens Tidende, 16.02.2011

Robert Schumann, Heinz Holliger

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Stormfull versjon av Schumanns Kreisleriana

I 1838 skrev Robert Schumann seg ut av en dyp depresjon ved hjelp av musikk, først valser og etyder, og så, i en eksplosjon av kreativitet, Noveletten, Kinderszenen og Kreisleriana, tre av klavermusikkens første moderne verk. «Det ligger skikkelig vill kjærlighet i noen av satsene, og ditt liv og mitt og mange av dine blikk», skrev han til Clara Wieck om Kreisleriana. Han ville fange alt med disse åtte forrevne, fragmentariske satsene, musikken skulle være så innholdsrik og sammensatt som en stor roman. Noe av villskapen ble dempet i senere utgaver, men den tyske pianisten Alexander Lonquich er gått tilbake til urteksten av Kreisleriana og spiller på sin nye plate en mørk, stormfull versjon med ekstreme utsving i dynamikk og brå kontraster mellom vågal virtuositet og lyrisk ekstase. Platen slutter med et nyere verk, Heinz Holligers Partita fra 1999 som fører noen av Schumanns motsetninger videre i et nåtidig tonespråk.