Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.