Duggfrisk og oppegående

Bergens Tidende, 30.03.2005

Boulez: The Three Piano Sonatas

Paavali Jumppanen, klaver

DG

Boulez Conducts Boulez

Ensemble Intercontemporain

Hilary Summers, mezzosopran

DG

Suverene tolkninger av Boulez-verker

Påskelørdag fylte Pierre Boulez 80 år. Disse to platene, utgitt for anledningen, er en sterk påminnelse om at han ikke bare er en fremragende dirigent, men en av tidens største komponister – selv om han nesten ikke har skrevet noe de siste mange årene. Det er ellers opplest og vedtatt blant samfunnets musikalske støtter at hans komposisjoner er kalde og umenneskelige, at hans arroganse og uforsonlige radikalitet førte musikken inn i en blindgate på femtitallet osv. Men lytt da til disse platene!

Lytt til den finske pianisten Paavali Jumppanen som fremfører de tre klaversonatene med cool intelligens og autoritet. Lytt til hans imponerende, på en gang nøkterne og intense tolkning av den andre sonaten, det verket der Boulez satte seg fore å destruere de klassiske satsformene og «pulverisere lyden».

  

Og lytt til Le Marteau Sans Maître, hans musikalske fantasi over tre dikt av René Char, skrevet for mezzosopran og et kammerensemble dominert av orientalsk slagverk. På Boulez Conducts Boulez fremfører Ensemble Intercontemporain den i en krystallklar tolkning der alle detaljer er på plass, og musikkens fargestrålende, glimtende, skinnende nyanser forteller at han har lært et og annet av Debussy og Messian.

De fleste verkene på disse platene er 40-50 år gamle. Men de virker duggfriske og betydelig mer oppegående enn det meste av den musikken som skrives i dag. I sin tid ble de ansett som hermetiske, uspillelige. I dag løser Paavali Jumppanen og musikerne i Ensemble Intercontemporain alle tekniske problemer. Og forløser musikken, får den til å leve og puste fritt. Dette er selvsagt ikke musikk du spiller til lørdagskosen eller mens du vasker opp. Det er musikk som krever ro, konsentrert lytten, musikk som forlanger å bli tatt på alvor. Slik all stor musikk gjør det.

Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.