Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013

Lux

Unni Løvlid

Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk

Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?   

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.03.2008

Unni Løvlid

Rite

Grappa

Overraskende møte mellom tradisjonsmusikk og samtidsmusikk

Åtte kveldstemninger. Åtte dikt om lys og mørke, om ild, blod og vann. Åtte langsomme melodilinjer fremført nølende, ettertenksomt av en lavmælt kvinnestemme. Det kunne blitt både pompøst og ensformig. Men Unni Løvlid trekker på hele sin mangslungne musikalske erfaring og klarer å holde lytterens oppmerksomhet fanget gjennom alle åtte spor på denne nye platen. Hun har skrevet allting selv, både tekst og musikk. Melodistoffet har folkemusikalsk basis, men man merker samtidig at hun har erfaring fra samtidsmusikalske miljøer når hun forvandler og fordreier og forvrenger materialet sitt. Av og til høres melodilinjene nærmest slaviske eller arabiske ut, av og til åpner det seg store kirkerom bak stemmen. Og i hvert nytt spor ligger det små instrumentelle overraskelser. Hun leker med lydbildet sammen med en håndfull skarpe musikere – og legger valdhorn og akkordeon og hardingfele inn over stemmen, eller fordreier lyden elektronisk. Platen er en liten forundringspakke, full av klanglige overraskelser.