Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013

Lux

Unni Løvlid

Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk

Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?