Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.