Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.