Stephen Sondheim: Sweeney Todd
Christopher Luscombe, regi
Håkon Matti Skrede, kormester
Stephen Higgins, dirigent
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen
Knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk
«Hør på historien om Sweeney Todd. Han tjente en mørk og
hevngjerrig Gud», synger koret i åpningsscenen. «Rask og stille og ren, var
han. Som en perfekt maskin, var han».
Vi er i Grieghallen der Bergen Nasjonale Opera i disse
dagene setter opp Stephen Sondheims musikalske gjendiktning av den gamle,
makabre historien om seriemorderen Sweeney Todd. Vi hører – og ser – historien
om «demonbarberen fra Fleet Street» som slaktet kundene sine og brukte dem som
fyll i paier.
Men hva slags historie er dette da? Hva slags musikal? Og
hva er det som driver denne barberen?
Det har det vært delte meninger om. Helt fra starten i 1979.
Sondheim forestilte seg at den grusomme historien skulle
fremføres som en skarp, musikalsk grøsser i kammerformat.
Regissøren hans, Hal Prince, satte derimot opp «Sweeney
Todd» som et overdådig utstyrsstykke og forvandlet den til en dramatisk,
moderne opera om livet i Victoriatidens London.
Prince mente at historien om demonbarberen måtte forstås som
en kritikk av de elendige sosiale forholdene under den tidlige industrialismen.
Sondheim på sin side oppfattet Sweeney som et
enkelttilfelle, et monster drevet av et personlig hevnbegjær som ikke hadde noe
med de sosiale omstendighetene å gjøre.
Kammermusikal eller opera? Grøsser eller sosialkritikk?
Hvordan svarer Bergen Nasjonale Opera på disse spørsmålene?
Vel, oppsettingen i Grieghallen er klart nok en
kammermusikalsk versjon – selv om den fremføres med et stort orkester, stramt
og flytende dirigert av Stephen Higgins.
Regissøren Christopher Luscombe har organisert en «scenisk
fremstilling» uten store dekorasjoner og kulisser. Det lille, fine Edvard Grieg
Kor og de mange solistene er alle til stede på scenen sammen med
orkesteret det meste av tiden. Og handlingens deler markeres greit og effektivt
ved hjelp av få, enkle rekvisitter.
Historien er stilisert, skåret inn til beinet. I tillegg er
stort sett alle musikalske og sceniske referanser til industrialisme og sosial
elendighet fjernet. Pluss at Sondheims opprinnelige partitur er forkortet på
flere andre måter.
Hva blir det da tilbake? En forestilling som holder en
knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk.
At denne prekære balanseakten lykkes, skyldes først og
fremst fremstillingen av forestillingens to sentrale figurer: Sweeney Todd og
vertinnen hans, Mrs. Lovett – som lager «de verste paiene i London».
Den amerikanske barytonen Michael Mayes som synger Sweeney
Todds parti, har ikke bare en helt formidabel stemme, han har et voldsomt
scenisk nærvær. I hans versjon blir Todd en skremmende, demonisk skikkelse som
fyller og dominerer scenerommet med hevnlyst og morderiske fantasier.
Det er Todds «partner in crime», Mrs. Lovett, som er
hovedpersonen når det gjelder forestillingens komiske aspekter. Partiet synges
med entusiasme og høyt humør av den britiske sopranen Susan Bullock som gir
rollen en slagferdig, gemyttlig karakter med underfundige referanser til den
engelske «music hall»-tradisjonen
De to sentrale skikkelsene understøttes av et sterkt
ensemble. De fleste av solistene er i utgangspunktet operasangere, men alle
klarer overgangen til Sondheims musikalformat med bravur.
I rollene som Sweeneys datter Johanna og hennes beiler
Anthony Hope – de eneste som overlever myrderiene – hører vi Caroline
Wettergreen og Samuel Boden som skaper et eget rom av uskyld og renhet midt i
all den bekmørke elendigheten.
Det er mange andre som bør nevnes – tenoren David Curry som
fremstiller den falske italienske
barberen Pirelli, Todds første offer; tenoren Christopher Gillett i rollen som
konstabel Beadle Bamford; barytonen Lester Lynch som dommer Turpin. Og ikke
minst mezzosopranen Gillian Kirkpatrick i rollen som den uhellsvarslende
tiggerkonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar