Grøss, gru og kjøttpaier

Bergens Tidende, 08.11.2019

Stephen Sondheim: Sweeney Todd

Christopher Luscombe, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Stephen Higgins, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk

«Hør på historien om Sweeney Todd. Han tjente en mørk og hevngjerrig Gud», synger koret i åpningsscenen. «Rask og stille og ren, var han. Som en perfekt maskin, var han».

Vi er i Grieghallen der Bergen Nasjonale Opera i disse dagene setter opp Stephen Sondheims musikalske gjendiktning av den gamle, makabre historien om seriemorderen Sweeney Todd. Vi hører – og ser – historien om «demonbarberen fra Fleet Street» som slaktet kundene sine og brukte dem som fyll i paier.

Men hva slags historie er dette da? Hva slags musikal? Og hva er det som driver denne barberen?

Det har det vært delte meninger om. Helt fra starten i 1979.

Sondheim forestilte seg at den grusomme historien skulle fremføres som en skarp, musikalsk grøsser i kammerformat.

Regissøren hans, Hal Prince, satte derimot opp «Sweeney Todd» som et overdådig utstyrsstykke og forvandlet den til en dramatisk, moderne opera om livet i Victoriatidens London.

Prince mente at historien om demonbarberen måtte forstås som en kritikk av de elendige sosiale forholdene under den tidlige industrialismen.

Sondheim på sin side oppfattet Sweeney som et enkelttilfelle, et monster drevet av et personlig hevnbegjær som ikke hadde noe med de sosiale omstendighetene å gjøre.   

Kammermusikal eller opera? Grøsser eller sosialkritikk? Hvordan svarer Bergen Nasjonale Opera på disse spørsmålene?

Vel, oppsettingen i Grieghallen er klart nok en kammermusikalsk versjon – selv om den fremføres med et stort orkester, stramt og flytende dirigert av Stephen Higgins.

Regissøren Christopher Luscombe har organisert en «scenisk fremstilling» uten store dekorasjoner og kulisser. Det lille, fine Edvard Grieg Kor og de mange solistene er alle til stede på scenen sammen med orkesteret det meste av tiden. Og handlingens deler markeres greit og effektivt ved hjelp av få, enkle rekvisitter.

Historien er stilisert, skåret inn til beinet. I tillegg er stort sett alle musikalske og sceniske referanser til industrialisme og sosial elendighet fjernet. Pluss at Sondheims opprinnelige partitur er forkortet på flere andre måter.

Hva blir det da tilbake? En forestilling som holder en knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk.

At denne prekære balanseakten lykkes, skyldes først og fremst fremstillingen av forestillingens to sentrale figurer: Sweeney Todd og vertinnen hans, Mrs. Lovett – som lager «de verste paiene i London».

Den amerikanske barytonen Michael Mayes som synger Sweeney Todds parti, har ikke bare en helt formidabel stemme, han har et voldsomt scenisk nærvær. I hans versjon blir Todd en skremmende, demonisk skikkelse som fyller og dominerer scenerommet med hevnlyst og morderiske fantasier.

Det er Todds «partner in crime», Mrs. Lovett, som er hovedpersonen når det gjelder forestillingens komiske aspekter. Partiet synges med entusiasme og høyt humør av den britiske sopranen Susan Bullock som gir rollen en slagferdig, gemyttlig karakter med underfundige referanser til den engelske «music hall»-tradisjonen

De to sentrale skikkelsene understøttes av et sterkt ensemble. De fleste av solistene er i utgangspunktet operasangere, men alle klarer overgangen til Sondheims musikalformat med bravur.

I rollene som Sweeneys datter Johanna og hennes beiler Anthony Hope – de eneste som overlever myrderiene – hører vi Caroline Wettergreen og Samuel Boden som skaper et eget rom av uskyld og renhet midt i all den bekmørke elendigheten.

Det er mange andre som bør nevnes – tenoren David Curry som fremstiller  den falske italienske barberen Pirelli, Todds første offer; tenoren Christopher Gillett i rollen som konstabel Beadle Bamford; barytonen Lester Lynch som dommer Turpin. Og ikke minst mezzosopranen Gillian Kirkpatrick i rollen som den uhellsvarslende tiggerkonen.

Postkort fra London

Bergens Tidende Morgen, 26.08.1997

«West End The Concert»
Dirigent: Martin Yates
Solister: Kim Criswell, Deborah Myers, Graham Bickley, James Graeme
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Feststemt publikum til overdådig musikalkonsert i Grieghallen

«West End The Consert» var overskriften. Og alle byens musikalentusiaster hadde forstått hva det betyr. Fredag kveld var Grieghallen stappfull av et feststemt og festpyntet publikum. Og ingen gikk visst skuffet hjem. For her var det sannelig musikal for alle pengene: kjente numre fra de kjente West End-oppsetningene, fire profesjonelle sangere, overdådig musikk, hastige kostymeskift, glitrende paljetter og høyt hår. Og bak det hele: Bergens Filharmoniske Orkester med elbass og synth, dynamisk, effektivt, under ledelse av Martin Yates, en dirigent som tydeligvis har prøvet den slags før.

Yates og orkestret hadde jobbet med saken. Og jobbing er helt nødvendig når klassisk skolerte musikere skal spille denne typen musikk. For det er unektelig en særegen verden som åpner seg når man lytter til disse highlights fra de siste tretti års West End-shows. En musikalsk verden uten mellomtoner, klar og enkel som fargene på et postkort, flamboyant som kostymene på et transvestittbal. Det er musikk med kort lunte, musikk som på få sekunder aksellererer fra det mest gråtkvalte og lavmælte til det mest brølende fortissimo, musikk som skamløst og hensynsløst spiller de sterkeste følelsene og de sterkeste musikalske effektene ut, helt ut, helt ut over kanten.

Til den typen musikk kreves det utadvendte sangere med sans for det melodramatiske. Solistene Kim Criswell, Deborah Myers, Graham Bickley, James Graeme gjorde i så måte god fyllest. Her var det svulmende vibrato, brå modulasjoner, stor gestikk og alt som ellers hører til. Og Deborah Myers demonstrerte i tillegg et par gange underveis at hennes musikalske palett har litt fler farger enn det er vanlig i denne sammenheng.