Nye plater med BFO

Bergens Tidende, 25.10.2019

Brahms: Symphonies Nos 1 and 3

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Béla Bartók: Duke Bluebeard's Castle

John Relyea, Michelle DeYoung, Pál Mácsai

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Det var på en torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.

Det har blitt mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.

Nå begynner dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i disse dagene spilt inn samme sted.

Hvordan er så denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.

Dette første inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske, "beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.

Gardner tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.

Det er klarhet og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene.  BFO er et orkester som har alle de klanglige ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.  

Det er endda en plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.

Brahms- og Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.

Historien om Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.