En veteran debuterer

Bergens Tidende, 16.04.2013

  

Chris Potter

The Sirens

ECM

Hardbarka post-bop og brølende blow-outs

Den amerikanske tenorsaksofonisten Chris Potter har gitt ut drøssevis av plater i løpet sin lange karriere. Nå debuterer han som bandleder på ECM – der vi hittil bare hørt ham som sidekick hos folk som Dave Holland, Steve Swallow og Paul Motian. Med seg på den nye platen har han bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Eric Harland, kjent blant annet fra Brad Mehldaus trioer. Craig Taborn som vanligvis spiller keyboard i ulike eksperimentelle sammenhenger, er med på helt ordinært akustisk klaver, mens pianisten David Virelle til gjengjeld gir musikken farge med celeste og andre keyboards. Platen heter «The Sirens» og alle numrene har titler med referanser til Homers Odysseen. Men hvis du tror dette er enda et superpretensiøst ECM-prosjekt, må du bare tro om igjen. For det som gjemmer seg bak det seriøse, svarte coveret, er hardbarka post-bop med Potter i storform foran en overordentlig livlig og fyrig rytmegruppe. Det er hvilepunkter underveis – avslappede ballader og meditative, frie improvisasjoner. Men det meste er brølende blow-outs. Som bare er til å bli i godt humør av.

Demokratisk

Bergens Tidende, 05.06.2012

Year of the Snake

Fly

ECM

Kjølig kammerjazz

Bak navnet Fly gjemmer seg en trio med Mark Turner på tenorsax, Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer – de to siste også kjent fra Brad Mehldaus grupper. Year of the Snake er trioens andre plate på ECM. Tenorsax, bass, trommer -- det er et vanskelig format. Få av de gamle saksofonistene dyrket det, men de som gjorde – Sonny Rollins og Joe Henderson for eksempel – var sterke, autoritative stemmer som blomstret og skapte noe av sin beste musikk innenfor disse rammene. Mark Turner er ingen Sonny Rollins, og prøver heller ikke på å bli det. På Year of the Snake er det ikke en dominerende tenor som spiller med akkompagnement i det fjerne. Det er en gruppe – tre instrumenter som alle er plassert helt fremme i lydbildet, tre lyttende musikere som fanger hverandres ideer og spiller ball med dem og kaster nye ideer tilbake. Det minner ikke så litt om forne tiders cool jazz. Mark Turner spiller med en kjølig, vibratoløs tone, og Grenadier og Ballard demper seg ned og legger mer vekt på det klanglige uttrykket enn på rytmisk ekspressivitet. Demokratisk kammerjazz.

Åpent landskap og storby

Bergens Tidende, 20.09.2006

Metheny Mehldau

Pat Metheny, gitarer; Brad Mehldau, klaver;

Nonesuch Records

Pat Metheny møter Brad Mehldau

De tilhører ulike generasjoner og til dels ulike musikalske tradisjoner. Men de har begge sans for kantede melodilinjer og uventede harmoniseringer, og de beveger seg begge helst i randsonene mellom jazz, rock og folk. Ikke rart at Pat Metheny og Brad Mehldau har funnet hverandre. På platen spiller de primært Metheny-komposisjoner – så her er det mye melankolsk midwest-stemning. Men også sterkt, årvåkent motspill fra Mehldau som hele tiden kaster klanger av storby og natteliv inn i Methenys åpne landskap. Sammen utløser de så mye fantasi og energi at man egentlig ikke savner en rytmegruppe. Men når Mehldaus vanlige partnere – Larry Grenadier (bass) og Jeff Ballard (trommer) – spiller med på to numre, får det hele likevel en ekstra spiss. Som en forsmak på den kvartettplaten som visst allerede er på beddingen.

Triospillets kunst

Bergens Tidende, 12.10.2005

Brad Mehldau Trio

Day Is Done

Nonesuch Records

På kvistede løyper med Brad Mehldau og venner

Etter et par soloplater er pianisten Brad Mehldau tilbake i trioformatet. Bassisten Larry Grenadier er med igjen, mens trommeslageren Jorge Rossy er byttet ut med Jeff Ballard. I øvrig er alt slik vi kjenner det fra Mehldaus «Art of the Trio»-serie: Interessante originalkomposisjoner og overraskede valg av gamle slagere og moderne evergreens mikset med referanser til hele det moderne jazzklaverets historie. Her er dekonstruerte versjoner av Bacharachs «Alfie» og av gamle Beatles-klassikere. Underveis treffer vi både Paul Simon. Nick Drake og Radiohead. Keith Jarrett og Bill Evans er selvsagt med på lasset. Og i bakgrunnen spøker Monk og Ligeti.

Det er virtuost. Det er musikalsk. Det er imponerende. Men kanskje også litt for selvhøytidelig og litt for kontrollert – som om musikerne har vanskelig ved å slippe seg helt løs fordi de hele tiden må demonstrere hvor flinke de er.