En veteran debuterer

Bergens Tidende, 16.04.2013

  

Chris Potter

The Sirens

ECM

Hardbarka post-bop og brølende blow-outs

Den amerikanske tenorsaksofonisten Chris Potter har gitt ut drøssevis av plater i løpet sin lange karriere. Nå debuterer han som bandleder på ECM – der vi hittil bare hørt ham som sidekick hos folk som Dave Holland, Steve Swallow og Paul Motian. Med seg på den nye platen har han bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Eric Harland, kjent blant annet fra Brad Mehldaus trioer. Craig Taborn som vanligvis spiller keyboard i ulike eksperimentelle sammenhenger, er med på helt ordinært akustisk klaver, mens pianisten David Virelle til gjengjeld gir musikken farge med celeste og andre keyboards. Platen heter «The Sirens» og alle numrene har titler med referanser til Homers Odysseen. Men hvis du tror dette er enda et superpretensiøst ECM-prosjekt, må du bare tro om igjen. For det som gjemmer seg bak det seriøse, svarte coveret, er hardbarka post-bop med Potter i storform foran en overordentlig livlig og fyrig rytmegruppe. Det er hvilepunkter underveis – avslappede ballader og meditative, frie improvisasjoner. Men det meste er brølende blow-outs. Som bare er til å bli i godt humør av.

Over jorden

Bergens Tidende, 29.03.2006

Underground

Chris Potter

Universal Music

Chris Potter med energisk, hardhendt jazz-funk

Platen heter Underground, men tenorsaxofonisten Chris Potter har vært overground i mange år. Han har spilt med alt som kan krype og gå – fra Marian McPartland til Steely Dan. På den nye platen spiller han energisk, hardhendt jazz-funk med sin egen gruppe – tenor, gitar, trommer og keyboard. Og, nei, man savner ikke en bass. Den eksplosive trommeslageren Nate Smith gjør det nødvendige og litt til i bunnen av lydbildet.

Potter er flink til å flytte fingrene, og han har samlet mye opp fra Coltrane, Joe Henderson og de andre gamle kjempene. Men det er også en personlig tone på platen, og en kantet frasering som passer fint sammen med Wayne Krantz’ gitarlinjer. I tillegg til Potters egne komposisjoner er det en god tolkning av Billy Strayhorns Lotus Blossom og en skeiv, dekonstruert versjon av Lennon/McCartneys Yesterday. Pluss at Potters Celestial Nomad minner mistenkelig om Coltranes Naima.