Sondre Lerches filmmusikk

Bergens Tidende, 01.02.2014

Innbitte Sondre Lerche-fans blir kanskje skuffet over platen med musikken til Mona Fastvolds film Søvngjengeren (anmeldt 30.1 ). Platen rommer bare 2-3 låter, resten er instrumentalmusikk og støykomposisjoner, en snau halvtime med ultrakorte snutter laget og innspilt av Lerche og Kato Ådland. På platen virker snuttene usammenhengende og forvirrende. Hørt på kino – slik de i utgangspunktet er ment å skulle høres – gir de derimot god mening. Og fungerer som et viktig, selvstendig bidrag til den filmatiske helheten.

Vi er i Massachusetts. Kaia og hennes samboer pusser opp et hus hun har arvet etter sin far. Hennes halvsøster Christine som hun ikke har sett på lenge, ringer sent på natten og ber om å bli hentet på stasjonen. Mens Kaia kjører av gårde, hører vi Sylvie Lewis synge en gammel spiritual. Sangen slutter da bilen ankommer stasjonen. Umiddelbart virker det som om sangen stammer fra bilradioen, at dette altså er musikk som klinger «inne i» fortellingens univers, musikk som også Kaia kan høre. Men underveis dukker det opp noen rare støyeffekter i musikken, og romklangen endrer karakter. Så kanskje dette egentlig er en sang som så å si kommenterer fortellingen fra utsiden, fra en posisjon utenfor fortellingens univers? Og hva med teksten? «Lord, I Want to be a Christian» – synger Lewis. Kanskje er hun en slags forteller som antyder at Kaia er et godt menneske eller i det minste ønsker å være det? Eller kanskje uttrykker sangen Kaias egne tanker om sitt forhold til søsteren?

Sangen legger opp til flere forskjellige tolkninger. Det som umiddelbart er en triviell, filmatisk transportsekvens – Kaia kjører for å hente sin søster – får via den tvetydige musikken et ekstra lag av betydninger som antyder at situasjonen nok er mer komplisert enn vi umiddelbart skulle tro.

Det meste av Lerche og Ådlands filmmusikk har denne karakteren. Musikken åpner betydninger og gir begivenhetene dybde. Vanligvis kommer den fra en posisjon utenfor handlingen og fungerer som en slags «ytre» kommentar til begivenhetene. Slik har filmmusikk for så vidt fungert helt siden lydfilmens gjennombrudd på 1930-tallet. Men musikken i Søvngjengeren skiller seg fra tradisjonen på viktige punkter.  

De gamle Hollywood-komponistene dekket filmene med musikk. De fulgte handlingen minutt for minutt og synkroniserte musikken presist i forhold til hva som skjedde på lerretet. Og de skrev musikk for stort symfoniorkester i storslått senromantisk stil. Slik heldekkende musikk hører vi fremdeles på kino, spesielt i Hollywoods store, blockbuster-produksjoner. Men Søvngjengeren er et psykologisk drama, et lite kammerspill for fire personer – en type film som krever en annerledes musikalsk strategi.

I intervjuer har Sondre Lerche snakket om at han blant annet har vært inspirert av Bernard Herrmann, den amerikanske komponisten som på 1950-tallet skapte et levedyktig alternativ til den tradisjonelle, opulente Hollywood-stilen. Herrmann stolte på at tilskuerne var i stand til å forstå hovedtrekkene i et handlingsforløp ut fra hva som skjer i bilder og dialog. Derfor forsøkte han sjeldent å tydeliggjøre handlingen. Han brukte i stedet musikken som et selvstendig virkemiddel – til å skape spenning eller til å intensivere en stemning. Han skrev veldig lite musikk, og han skrev ikke for symfoniorkester. Han mente, som han en gang sa, at enkle, kammermusikalske løsninger er mer effektive enn «enn et halvt hundre musikere som gyver løs».

Lerche og Ådland følger på et vis i Herrmanns fotspor. De har laget veldig lite musikk til Søvngjengeren. Og de bruker den primært til å fargelegge viktige scener i fortellingen. Men de lever i en annen musikalsk tid enn Herrmann. Han skrev i et fritonalt, modernistisk språk, mens Lerche og Ådland trekker på erfaringer med ambient musikk. I tillegg henter de inspirasjon fra minimalisme og støykomposisjon. Og minner i så måte om nyere, «alternative» filmkomponister som for eksempel Trent Reznor og Atticus Ross som i 2011 la kjølig, industriell støy under The Girl with the Dragon Tattoo.

De fleste av Lerche og Ådlands stykker er basert på dype droner og synthklanger som langsomt utvider og utvikler seg. Av og til er det en kort frase som repeteres. Av og til hører vi metallisk støy. Mange av elementene gjenbrukes i nye sammenhenger og skaper etter hvert et musikalsk univers som så å si utfolder seg parallelt med fortellingen.  Og som påvirker den. For musikken deres er ikke bare en farge som legges til og angir en stemning i handlingen. De korte komposisjonene har sin egen dynamikk og intensitet – og skaper med diskrete midler forventninger og uro om hva som kommer til å skje.