Lojalitet og tålmodighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.06.2010

Tenk deg en kino der setene er plassert slik at de fleste tilskuere ikke ser lerretet eller bare så vidt skimter den aller øverste delen. Og tenk deg i tillegg at kinoens lydanlegg av og til svikter slik at man ikke får med seg hva skuespillerne sier. Ville du gå og se film på disse betingelsene? Nei vel?

Men vi som går på klassisk konsert her i byen, ender temmelig ofte i slike situasjoner. Det blir spesielt tydelig hvert år under festspillene: Bergen har faktisk ikke lokaler nok til disse mange konsertene, i alle fall ikke skikkelig velegnete lokaler.

Jo da, vi har Grieghallen. Kjempegod akustikk og flott amfikonstruksjon med fritt utsyn fra alle plasser. Og vi har Peer Gynt salen med rimelig akustikk og fritt utsyn fra oppstigende tilskuerplasser. Og vi har Troldsalen – som riktignok ligger langt vekk fra sentrum, men som i alle fall scorer høyt på akustikk og utsyn, og som i tillegg har utsikten over Nordåsvatnet som ekstragevinst.

Men så begynner problemene. De fleste andre steder i byen må tilskuerne sitte i rekker bak hverandre på gulvnivå med redusert utsyn. I Håkonshallen er scenen hevet en smule. Det er ikke noen ideell løsning, men her kan man i det minste se musikerne. Det er vanskeligere å høre dem av og til. En enkel begeistret motorsyklist på vei rundt Bergenshus Festning er nok til å drukne musikken i flere minutter. I Logen er det en tilsvarende scenekonstruksjon og tilsvarende støyproblemer.

Og så var det kirkene. De blir flittig brukt som konsertsaler både under Festspillene og ellers i løpet av året. Men de egner seg ikke til dette formålet. I de fleste av dem er akustikken god, men hvis man i tillegg vil se musikerne, må man komme tidlig og kapre seg en plass på de aller første benkeradene eller ved midtgangen. Pluss at det er problemer med lydisoleringen mange steder.  

Jeg misunner ikke festspilldirektøren som hvert år må prøve å stappe et stort musikkprogram inn i disse få hulrom. Og det er neppe utsikt til at byen får flere og bedre konsertsaler i overskuelig framtid. Altså blir det business as usual. Neste år sitter vi der igjen – på jernharde benker i en kirke der usynlige musikere spiller et sted i bakgrunnen, i Logen der en spinkel strykekvartett konkurrerer med syngende Brannsupportere i drift over Torgallmenningen, i Håkonshallen der en ung sopran blir akkompagnert av innkommende fly som får gulvet til ryste og rutene til å klirre .

Bare rolig. Vi skal nok komme. Vi svikter ikke. Vi som liker klassisk musikk er det mest lojale, mest tålmodige publikum i byen.