Maratonformatet

Bergens Tidende, 02.06.2010

Mozart: Fiolinsonatene

Wolfgang Schneiderhan, fiolin

Carl Seemann, klaver

Deutsche Grammophon

Historisk makkerpar med gode Mozart-tolkninger

Da var det festspilltid igjen. To flotte uker med konserter overalt i byen, både inne og ute. Og med maratonforestillinger på tre til fire timer. Alle Bachs Brandenburg-konserter avviklet på en enkelt kveld. Alle hans cellosuiter en annen kveld. Vi husker tilsvarende opplegg fra tidligere festspill.

Noe av poenget med slike maratonforestillinger er at de liksom løfter konsertene opp i en annen divisjon og gjør selve framføringen av musikken til «events». Og «events» må enhver kulturfestival med respekt for seg selv ha i disse årene. Vi, publikum i salen, synes det er litt stas med slike konserter. Vi føler oss helt sporty når vi sitter der og lytter oss igjennom en skikkelig bit av musikkhistorien i løpet av en enkelt kveld.

Vi kjenner selve formatet fra vår egen platesamling. Plater som er konstruert som en vanlig konsert med blandet program, er etter hvert temmelig sjeldne. Cd’enes lange spilletid har trukket plateprodusentene i retning av det samlede og heldekkende, mot maratonformatet, den musikalske teppebombingen, mot boksene – med begge bind av Bachs Wohltemperierte, alle Beethovens symfonier, alle Schuberts strykekvartetter og så videre.

Den nye boksen fra Deutsche Gramophon med alle Mozarts fiolinsonater er et godt eksempel på genren. Det er snakk om en gjenutgivelse av innspillinger fra midten av 1950-tallet med to av selskapets store, gamle stjerner, fiolinisten Wolfgang Schneiderhan og pianisten Carl Seemann. Altså musikalsk resirkulering –  som ikke har kostet selskapet all verden, og som til og med kan gå hen og gi litt ekstra inntekter.

For all del, dette er veldig gode tolkninger. Perlman og Barenboim spilte disse sonatene som om det var romantisk musikk. Tidligmusikkparet Rachel Podger og Gary Cooper spiller dem med duse farger og myk klang. Makkerparet Schneiderhan og Seeman er et godt korrektiv til begge holdninger. Hos dem er sonatene helt streit musikk som spilles nøkternt og omhyggelig, med klassisk måtehold, slik de spilte det meste av det sentrale repertoaret den gangen på 1950-tallet.     

Men kommer jeg til å sette meg og høre alle disse tre cd’ene fra ende til annen igjen – slik jeg har gjort det for å skrive denne anmeldelsen? Neppe. Jeg vil trolig ta en enkelt sonate i ny og ne, kanskje mest av historisk interesse for å gjenoppfriske minnet om Schneiderhan, huske hvordan han spilte Mozart den gangen. Hadde det derimot vært snakk om Mozart-maraton i Logen? Det hadde vært noe.