Santi-effekten

Bergens Tidende, 31.03.2007

Tre ouverturer og Stabat Mater av Rossini

Adriana Marfisi (sopran), Giuliana Castellani (mezzo), Piotr Beczala (tenor) og Grzegorz Rozicky (bass)

Dirigent: Nello Santi

Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicum Kor (Håkon Matti, kormester)

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Elektrisk kveld med Nello Santi, BFO og Rossini

Det er lett å la seg lure av 76-årige Nello Santi når han kommer luntende inn i Grieghallen og klatrer opp på podiet. Men så snart han løfter taktstokken og sparker i gang BFO og torsdagskonserten, forstår man at det ikke er noen godslig bestefar vi har å gjøre med her. Det er en dreven – og krevende – dirigent.

Han trekker på femti års erfaring med italiensk 1800-tallsmusikk. Han vet hvor alle de sterke, dramatiske poengene ligger i denne musikken, og hvilke knapper man skal trykke på for å spille dem ut med maksimal effekt. Han vet hva han vil ha. Og han får det som han vil. I hvert fall gjorde han det torsdag kveld da han førte et velopplagt BFO gjennom nærmest elektriske versjoner av tre Rossini-ouverturer. Det var en av disse kveldene da hele orkestret var på hugget, og alle grupper hadde rik anledning til å briljere. Her var skarpe, klare blåserfarger og smektende strykermelodier. Her var gnistrende virtuose fløyter i Semiramide, markante skarptrommer i Den tyvaktige skjære og en emosjonell, høyspent klagesang fra celloene som introduksjon til Wilhelm Tell. Det er kanskje vanskelig å la være å dra på smilebåndet når trompetene annonserer siste del av Wilhelm Tell-ouverturen, men når det ville rittet setter i gang, og det blir spilt med slik presisjon og entusiasme som det skjedde torsdag kveld, ja, da er det bare å gi seg over. Hva vi alle gjorde.

Etter pausen var det tid for Rossinis versjon av Stabat Mater med fire solister foran orkestret og med korene fra BFO og Collegium Musicum ruvende i bakgrunnen. Sakral musikk, altså – men skrevet med samme sans for det dramatiske uttrykket og den sangbare, effektive melodien som vi kjenner fra Rossinis verdslige operaer. Det enorme, sammensatte koret hadde mange effektive innsatser underveis, men i dette verket er det først og fremst solistene som er i sentrum. De fire sangerne fremme på scenen fungerte utmerket sammen i kvartett-partiene, og hadde også gode solo-innsatser hver for seg. Blant annet ga den unge tenoren Piotr Beczala en fin, lyrisk tolkning av «Cujus animam gementem». Og den solide bassen Grzegorz Rozicky tegnet seg for kveldens musikalske høydepunkt med den uttrykksfulle arien «Pro peccatis» og det etterfølgende resitativet «Eia, Mater» der koret ga ham effektfullt mot- og medspill.