Når tv-journalistene hører ordet kultur, henter de et mikrofonstativ. Eller et møkkagreip.
Det er sannelig ikke enkelt å være journalist nå for tiden.
Næringslivsjournalistene får pepper fordi de ikke har skjønt NRKs
regnskapssystem. Sportsjournalistene blir kritisert for å ignorere kvinnene.
VGs altruistiske, sannhetssøkende Olav Versto blir beskyldt for å drive
kampanjejournalistikk. Hederkronede BA blir anklaget for å støtte Siv og
syltelabbene bare fordi en kreativ medarbeider har satt litt fotomanipulasjon
på forsiden. Og sjekkheftejournalistikken er plutselig kommet i faresonen fordi
justisministeren tilfeldigvis har lest en bok om Se og Hør. Nei, det er
sannelig ikke enkelt.
Men kulturjournalistikken, da? Nyhetsmedienes lille fargeklatt?
Her kan det vel ikke være noe å kritisere? Åh, jo da. I en kronikk i BT i siste
uke (28.2) refererte Cathrine Jakobsen noen poenger fra en masteroppgave i
journalistikk ved Universitetet i Oslo. Hun hadde analysert en serie
nyhetssendinger på Dagsrevyen og TV 2 i 2004-2006, og konstatert at innslagene
om kulturstoff er få, enkle og ukritiske. I Dagsrevyen er over halvparten av
innslagene lanseringssaker. På TV 2 er en tredel av dem lanseringssaker, mens
resten er vinklet som enkle markedsføringssaker uten utdypende informasjon. På
begge kanaler er kulturstoffet preget av svak kildebruk.
Resultatene kan neppe komme bak på noen. Ser man Dagsrevyen
og TV 2-nyhetene til daglig, skjønner man med en gang hva Jakobsen mener. Så
her er det vel ikke så mye å snakke om? Åh, jo da. Man kan for eksempel
overveie om dette er noe man bør gjøre noe med.
Samme dag som Jakobsens kronikk sto i avisen, tok Erik
Fossen saken opp med nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Og fikk noen herlige svar,
helt etter tidens mediestrategiske lærebok. NRKs nyhetsredaktør valgte den myke
«vi-legger-oss-helt-flat»-stilen som er blitt så populær blant lederne i
offentlig sektor. Hun innrømmet allting: Nei da, Dagsrevyens kulturdekning
holder ikke mål. Jo da, det er alt for mye lanseringsstoff. Og, jo da, det er
for lite «kritisk journalistikk hvor vi undersøker forholdene i kultur-Norge».
Hun var nesten på nippet til å si at NRK vil «forbedre sine rutiner», men
husket så i siste liten å tilføye at hun ikke kunne love noen grunnleggende endringer.
Nyhetsredaktøren på TV2 er ingen pusekatt. Han tok den
tøffe, maskuline «angrep-er-det-beste-forsvar»-varianten og avviste slett og
rett hele undersøkelsen. Jakobsens beskrivelse er feil; hennes statistiske
materiale er for spinkelt; hun driver bare med synsing og tilfeldigheter. In
your face, baby! Og etter denne imponerende slagserien kom så en liten
bemerkning om at TV2 selvsagt driver med lanseringsjournalistikk. Pluss en
forsikring om at de skam også bruker «tid og ressurser på å grave fram snusk
der det finnes».
Forskjellene i reaksjonsmåte er morsomme, men det mest
morsomme er kanskje at den ydmyke NRK-redaktøren og råtassen på TV2 faktisk er
grunnleggende enige om hva kulturjournalistikk er – og hva det burde være.
Begge er fullt klar over at kulturjournalistikk i dagens nyhetsprogrammer først
og fremst fungerer som ubetalt markedsføring av nye plater, filmer, bøker osv.
Og begge har en drøm om å ha tid og ressurser til å drive kritisk journalistikk
som «undersøker forholdene i kultur-Norge» og graver frem «snusk der det
finnes».
De to redaktørenes spontane reaksjoner gir et interessant
innblikk i en utbredt journalistisk tenkemåte der møkkagraveren fremdeles er
det profesjonelle idealet. For at kulturjournalistikk skal bli skikkelig journalistikk,
kreves det – forstår vi – avsløringer, sensasjoner, skandaler. Men det er tross
alt begrenset hvor mange Watergate-saker det er i kultursektoren på en vanlig
torsdag. Og da er det vel bare lanseringsjournalistikk tilbake? Ikke
nødvendigvis.
De fleste av innslagene i den daglige nyhetssendingen er
lanseringssaker. I hvert fall i utgangspunktet. Politikere lanserer utspill;
finansfolk lanserer planer; forskere lanserer rapporter, osv. Det skjer
selvsagt at journalistene bare stiller seg opp i Stortingets vandrehall og
holder mikrofonen frem. Men vanligvis klarer de og deres redaktører å forholde
seg både aktivt og selvstendig til lanseringene. De intervjuer folk med
alternative synspunkter; de lar partene møtes og diskutere i studio; de
vurderer konsekvenser; de innkaller ekspertkommentarer, osv., osv.
Når det derimot gjelder kulturområdet, har journalistene
bare valget mellom å være mikrofonstativ eller møkkagraver – om vi skal tro
nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Men det skal vi selvsagt ikke. Hele den store
viften av journalistiske genrer og metoder som brukes i resten av
nyhetssendingene, står til rådighet. Også på dette området. At de ikke blir
brukt, er et uttrykk for manglende fantasi. Eller kanskje for en bevisst
prioritering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar