Skikkelige journalister – og pyser

Kommentar, Bergens Tidende, 12.07.2008

Min søndagskommentar (6.7) om journalistikkens tilstand i medier som VG, Dagbladet, NRK og TV2 har medført en del leserinnlegg på BTs nettsider. Mange lesere peker på stoffområder og saker som er underbelyst i pressen. Jeg takker for innleggene.

Jeg takker også Frank Rossavik for hans interessante forsvar for den aktuelle stabburjournalistikken (7.7). Spesielt er jeg takknemmelig for at han så klart demonstrerer et av mine sentrale poenger, nemlig at moderne journalistikk er et selvstendig sosialt felt som styres etter egne normer og kollegiale kvalitetskriterier, løsrevet fra resten av samfunnet.

Rossavik skriver at dersom leserne er utilfredse med klappjaktjournalistikken, så «bør vi journalister nok mase mindre om slikt, og heller skrive mer om været og reiselivet». Ja, ikke sant? Det finnes i virkeligheten bare to slags journalister – hardhausene, tøffingene som driver med ordentlige saker, og så de andre, de litt stakkarslige pysene som sitter og pusler med vær og vind og reiseliv. Nei du, møkkagraving og felte statsråder, det er skikkelig journalistikk det! Slikt gir respekt blant kollegaene.

Når selv oppegående journalister vurderer arbeidsfeltet sitt på denne måten, er det ikke rart at det blir mer og mer sensasjonsjakt i avisene og mindre og mindre plass til nøktern, undersøkende journalistikk om viktige samfunnsmessige problemer.

Hvorfor skulle det for eksempel være så spesielt latterlig å skrive om været? Ta Ole Mathismoen. Han skriver faktisk om været i Aftenposten, og hans artikler om klimaspørsmål er noe av den beste kritiske og opplysende journalistikken som skrives i disse år. Men selvsagt blir det ikke sensasjonelle avsløringer og fargesprakende forsider av slikt. Og han vil sikkert aldri få kollegaenes hederspris.

Bedrøvelige skikkelser

Kommentar, Bergens Tidende, 06.06.2008

Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er et skrik om hjelp fra journalister i nød.

I mediene er det etter hvert jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på de som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene på VG og Dagbladet og NRK og TV2.

For dette at vi nå har rituell statsrådjakt annenhver måned og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel?

For det første må journalister leve med at folk flest oppfatter dem veldig enkle, enfoldige mennesker. Og bedre er det ikke blitt etter at Frank Aarebrot i mai kunne dokumenterte at det faktisk står ganske skralt til med kunnskapene om viktige innenriks- og utenrikspolitiske forhold i nettopp denne yrkesgruppen.

At journalister trenger et generelt kunnskapsløft er nå så. Verre er det med omdømmet og troverdigheten. Når meningsmålingsinstituttene går ut og spør folk om hvilke yrkesgrupper de har et negativt inntrykk av, får journalister alltid flotte topplasseringer. Tidligere scoret de på nivå med bilselgere. Siste gang lå de på delt tredjeplass med telefonselgere. Bare politikere og advokater har dårligere omdømme. I tillegg kunne medieforskeren Helge Østbye nylig meddele at bare femten prosent av befolkningen har «stor tillitt» til norske medier

Og som om alt dette ikke var nok, kommer da sosiologen Jan Fredrik Hovden med en banebrytende avhandling om det journalistiske yrket der han med et vell av empirisk materiale påviser at moderne journalistikk er blitt et selvstendig sosialt felt, styrt etter egne, indre normer, med egne kvalitetskriterier, en getto der folk lever og fungerer løsrevet fra resten av samfunnet. Det er vel egentlig ganske forståelig at ingen av de store norske mediene har orket å omtale boken hans. Den er ikke akkurat lystig lesning for en yrkesgruppe som liker å betrakte seg selv som selve drivkraften i samfunnsprosessen.

Tidligere kunne journalistene fremheve at de var demokratiets vaktbikkjer, den lille mannens edle forsvarere mot overmakten, borgerrettighetenes fanebærere. Og slik formulerer de seg fremdeles når de holder festtaler for seg selv. Men det er ikke mange som tror på de høystemte ordene lenger. Publikum har for lengst forstått at de store medienes nyhetsjournalistikk er en del av underholdningsindustrien, og at man må lese VG og Dagbladet på samme måte som man leser en krim, og se Dagsrevyen og TV2 Nyhetene på samme måte som man ser et realityprogram. Det er dette som er journalistikkens – og journalistenes – problem: Misforholdet mellom yrkets ideelle selvbilde og den moderne, bedrøvelige virkeligheten.

Don Quijote, ”ridderen av den bedrøvelige skikkelse”, ble ør i hodet av å lese gamle eventyrromaner og dro ut for å frelse verden, men klarte ikke å skille mellom onde kjemper og vindmøller. Den moderne journalistikkens Don Quijoter har hodet fullt av gamle historier om noble forgjengere som avslørte korrupsjon og styrtet presidenter. De kaster seg på hesten. De rider av gårde med hevete lanser på jakt etter den store heksen, den store avsløringen, det store scoopet. De kjemper heroisk, og når heksen endelig faller til sist, danser de deres flotte seiersdans og utstøter stammens flotte seiershyl.

Men det blir hverdag igjen. Og om morgenen – når bålet er brent ned, når det blir klart at kjempen var en vindmølle og den grusomme heksen var et stusselig stabbur, da kommer skammen. Da må Marie Simonsen for n’te gang dra til NRK og med lett hysterisk stemme forklare at dette ikke var enda et av disse tilfellene da lettlurte journalister ble brukt av drevne, politiske aktører til skumle, politiske formål, men at det styrtete stabburet tvert i mot er en stor seir for den kritiske journalistikken. Og da må en flau VG-redaktør for n’te gang ha frem ordboka og sjekke hvordan man staver til «ytringsfrihet» før han skriver en leder om at det nedkjempete stabburet er et sunnhetstegn for vårt demokrati.

Men det hjelper ikke. Det journalistiske selvbildet er fremdeles i krise. Så er det påan igjen. Opp på hesten. Opp med lansen. Av gårde. Galopp, galopp. Kanskje det er et skikkelig, gammeldags scoop derute? 

Kultur og snusk

Kommentar, Bergens Tidende, 11.03.2007

Når tv-journalistene hører ordet kultur, henter de et mikrofonstativ. Eller et møkkagreip.

Det er sannelig ikke enkelt å være journalist nå for tiden. Næringslivsjournalistene får pepper fordi de ikke har skjønt NRKs regnskapssystem. Sportsjournalistene blir kritisert for å ignorere kvinnene. VGs altruistiske, sannhetssøkende Olav Versto blir beskyldt for å drive kampanjejournalistikk. Hederkronede BA blir anklaget for å støtte Siv og syltelabbene bare fordi en kreativ medarbeider har satt litt fotomanipulasjon på forsiden. Og sjekkheftejournalistikken er plutselig kommet i faresonen fordi justisministeren tilfeldigvis har lest en bok om Se og Hør. Nei, det er sannelig ikke enkelt.

Men kulturjournalistikken, da? Nyhetsmedienes lille fargeklatt? Her kan det vel ikke være noe å kritisere? Åh, jo da. I en kronikk i BT i siste uke (28.2) refererte Cathrine Jakobsen noen poenger fra en masteroppgave i journalistikk ved Universitetet i Oslo. Hun hadde analysert en serie nyhetssendinger på Dagsrevyen og TV 2 i 2004-2006, og konstatert at innslagene om kulturstoff er få, enkle og ukritiske. I Dagsrevyen er over halvparten av innslagene lanseringssaker. På TV 2 er en tredel av dem lanseringssaker, mens resten er vinklet som enkle markedsføringssaker uten utdypende informasjon. På begge kanaler er kulturstoffet preget av svak kildebruk.

Resultatene kan neppe komme bak på noen. Ser man Dagsrevyen og TV 2-nyhetene til daglig, skjønner man med en gang hva Jakobsen mener. Så her er det vel ikke så mye å snakke om? Åh, jo da. Man kan for eksempel overveie om dette er noe man bør gjøre noe med.

Samme dag som Jakobsens kronikk sto i avisen, tok Erik Fossen saken opp med nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Og fikk noen herlige svar, helt etter tidens mediestrategiske lærebok. NRKs nyhetsredaktør valgte den myke «vi-legger-oss-helt-flat»-stilen som er blitt så populær blant lederne i offentlig sektor. Hun innrømmet allting: Nei da, Dagsrevyens kulturdekning holder ikke mål. Jo da, det er alt for mye lanseringsstoff. Og, jo da, det er for lite «kritisk journalistikk hvor vi undersøker forholdene i kultur-Norge». Hun var nesten på nippet til å si at NRK vil «forbedre sine rutiner», men husket så i siste liten å tilføye at hun ikke kunne love noen grunnleggende endringer.

Nyhetsredaktøren på TV2 er ingen pusekatt. Han tok den tøffe, maskuline «angrep-er-det-beste-forsvar»-varianten og avviste slett og rett hele undersøkelsen. Jakobsens beskrivelse er feil; hennes statistiske materiale er for spinkelt; hun driver bare med synsing og tilfeldigheter. In your face, baby! Og etter denne imponerende slagserien kom så en liten bemerkning om at TV2 selvsagt driver med lanseringsjournalistikk. Pluss en forsikring om at de skam også bruker «tid og ressurser på å grave fram snusk der det finnes».

Forskjellene i reaksjonsmåte er morsomme, men det mest morsomme er kanskje at den ydmyke NRK-redaktøren og råtassen på TV2 faktisk er grunnleggende enige om hva kulturjournalistikk er – og hva det burde være. Begge er fullt klar over at kulturjournalistikk i dagens nyhetsprogrammer først og fremst fungerer som ubetalt markedsføring av nye plater, filmer, bøker osv. Og begge har en drøm om å ha tid og ressurser til å drive kritisk journalistikk som «undersøker forholdene i kultur-Norge» og graver frem «snusk der det finnes».

De to redaktørenes spontane reaksjoner gir et interessant innblikk i en utbredt journalistisk tenkemåte der møkkagraveren fremdeles er det profesjonelle idealet. For at kulturjournalistikk skal bli skikkelig journalistikk, kreves det – forstår vi – avsløringer, sensasjoner, skandaler. Men det er tross alt begrenset hvor mange Watergate-saker det er i kultursektoren på en vanlig torsdag. Og da er det vel bare lanseringsjournalistikk tilbake? Ikke nødvendigvis.

De fleste av innslagene i den daglige nyhetssendingen er lanseringssaker. I hvert fall i utgangspunktet. Politikere lanserer utspill; finansfolk lanserer planer; forskere lanserer rapporter, osv. Det skjer selvsagt at journalistene bare stiller seg opp i Stortingets vandrehall og holder mikrofonen frem. Men vanligvis klarer de og deres redaktører å forholde seg både aktivt og selvstendig til lanseringene. De intervjuer folk med alternative synspunkter; de lar partene møtes og diskutere i studio; de vurderer konsekvenser; de innkaller ekspertkommentarer, osv., osv.

Når det derimot gjelder kulturområdet, har journalistene bare valget mellom å være mikrofonstativ eller møkkagraver – om vi skal tro nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Men det skal vi selvsagt ikke. Hele den store viften av journalistiske genrer og metoder som brukes i resten av nyhetssendingene, står til rådighet. Også på dette området. At de ikke blir brukt, er et uttrykk for manglende fantasi. Eller kanskje for en bevisst prioritering.