Bedrøvelige skikkelser

Kommentar, Bergens Tidende, 06.06.2008

Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er et skrik om hjelp fra journalister i nød.

I mediene er det etter hvert jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på de som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene på VG og Dagbladet og NRK og TV2.

For dette at vi nå har rituell statsrådjakt annenhver måned og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel?

For det første må journalister leve med at folk flest oppfatter dem veldig enkle, enfoldige mennesker. Og bedre er det ikke blitt etter at Frank Aarebrot i mai kunne dokumenterte at det faktisk står ganske skralt til med kunnskapene om viktige innenriks- og utenrikspolitiske forhold i nettopp denne yrkesgruppen.

At journalister trenger et generelt kunnskapsløft er nå så. Verre er det med omdømmet og troverdigheten. Når meningsmålingsinstituttene går ut og spør folk om hvilke yrkesgrupper de har et negativt inntrykk av, får journalister alltid flotte topplasseringer. Tidligere scoret de på nivå med bilselgere. Siste gang lå de på delt tredjeplass med telefonselgere. Bare politikere og advokater har dårligere omdømme. I tillegg kunne medieforskeren Helge Østbye nylig meddele at bare femten prosent av befolkningen har «stor tillitt» til norske medier

Og som om alt dette ikke var nok, kommer da sosiologen Jan Fredrik Hovden med en banebrytende avhandling om det journalistiske yrket der han med et vell av empirisk materiale påviser at moderne journalistikk er blitt et selvstendig sosialt felt, styrt etter egne, indre normer, med egne kvalitetskriterier, en getto der folk lever og fungerer løsrevet fra resten av samfunnet. Det er vel egentlig ganske forståelig at ingen av de store norske mediene har orket å omtale boken hans. Den er ikke akkurat lystig lesning for en yrkesgruppe som liker å betrakte seg selv som selve drivkraften i samfunnsprosessen.

Tidligere kunne journalistene fremheve at de var demokratiets vaktbikkjer, den lille mannens edle forsvarere mot overmakten, borgerrettighetenes fanebærere. Og slik formulerer de seg fremdeles når de holder festtaler for seg selv. Men det er ikke mange som tror på de høystemte ordene lenger. Publikum har for lengst forstått at de store medienes nyhetsjournalistikk er en del av underholdningsindustrien, og at man må lese VG og Dagbladet på samme måte som man leser en krim, og se Dagsrevyen og TV2 Nyhetene på samme måte som man ser et realityprogram. Det er dette som er journalistikkens – og journalistenes – problem: Misforholdet mellom yrkets ideelle selvbilde og den moderne, bedrøvelige virkeligheten.

Don Quijote, ”ridderen av den bedrøvelige skikkelse”, ble ør i hodet av å lese gamle eventyrromaner og dro ut for å frelse verden, men klarte ikke å skille mellom onde kjemper og vindmøller. Den moderne journalistikkens Don Quijoter har hodet fullt av gamle historier om noble forgjengere som avslørte korrupsjon og styrtet presidenter. De kaster seg på hesten. De rider av gårde med hevete lanser på jakt etter den store heksen, den store avsløringen, det store scoopet. De kjemper heroisk, og når heksen endelig faller til sist, danser de deres flotte seiersdans og utstøter stammens flotte seiershyl.

Men det blir hverdag igjen. Og om morgenen – når bålet er brent ned, når det blir klart at kjempen var en vindmølle og den grusomme heksen var et stusselig stabbur, da kommer skammen. Da må Marie Simonsen for n’te gang dra til NRK og med lett hysterisk stemme forklare at dette ikke var enda et av disse tilfellene da lettlurte journalister ble brukt av drevne, politiske aktører til skumle, politiske formål, men at det styrtete stabburet tvert i mot er en stor seir for den kritiske journalistikken. Og da må en flau VG-redaktør for n’te gang ha frem ordboka og sjekke hvordan man staver til «ytringsfrihet» før han skriver en leder om at det nedkjempete stabburet er et sunnhetstegn for vårt demokrati.

Men det hjelper ikke. Det journalistiske selvbildet er fremdeles i krise. Så er det påan igjen. Opp på hesten. Opp med lansen. Av gårde. Galopp, galopp. Kanskje det er et skikkelig, gammeldags scoop derute?