Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».