Monumental orkestermusikk

Bergens Tidende, 30.11.2011

Finn Mortensen: Orkesterverk

Terje Mikkelsen, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Simax Classics

Overbevisende tolkning av Finn Mortensens orkesterverk

«Mortensen-perioden» i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK, direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i komposisjon. For egentlig var han jo komponist.

Hvor lenge varte da komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke til å oppdrive.

Det er kanskje ved å endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution (1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra (1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar opp senromantiske inspirasjoner.

Simax-prosjektet er selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.  

Smakebiter

Bergens Tidende, 22.02.2006

Opera Recital

Rolando Vilazón

Münchner Rundfunkorchester, dir: Michel Plasson

Virgin Classics

Rolando Villazón med ny recital-plate

Dette er den tredje recital-plate på to år med den unge tenoren Rolando Villazón. Tidligere har han presentert seg med italiensk og fransk opera. Denne gangen synger han smakebiter fra hele operalitteraturen. De store italienerne – Verdi, Donizetti og Puccini – er selvsagt med, men også Tsjaikovskij, Bizet og Richard Strauss. Pluss litt Offenbach.

Vilazón synger fremdeles like fantastisk som før. Stemmen er smidig og uttrykksfull. Han har full kontroll i alle registre og voldsom kraft i høyden. Men en plate som denne, med femten ultrakorte arier plukket fra vidt forskjellige dramatiske og musikalske sammenhenger, yter ham ikke rettferdighet. Da den siste recital-platen kom, skrev jeg «Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera». I mellomtiden er dette ønsket heldigvis blitt innfridd med en flott innspilling av Verdis «La Traviata» på Deutsche Gramophon.

En ny stemme

Bergens Tidende, 29.09.2004

Italian Opera Arias

Arier av Donizetti, Verdi, Puccini m. fl.

Rolando Villazón, tenor

Marcello Viotti, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Sensasjonell soloplate med meksikanske Rolando Villazón

Her er en cd med 15 kjente italienske arier. Tekstheftet inneholder tekstene til dem alle pluss et lengre essay om genren. Men ikke ett eneste ord om sangeren! Hvilket er rart. Dette er en soloplate. Sangeren er ung. Han er ny på scenen. Han har en helt fantastisk stemme. Kanskje er det nettopp han vi alle har ventet på i etterhvert mange år, han som skal ta over fra Pavarotti og Placido Domingo?

Det siste året har han sunget La Traviata på Metropolitan og Hoffmans Eventyr på Covent Garden. På denne platen presenterer han seg med arier fra noen av operalitteraturens største roller. Og demonstrerer at han behersker dem alle. Stemmen er stor og fyldig i hele registret. Han springer uanstrengt opp i høyden og klarer alle toppnoter uten problemer. Og her er ingen av de vanlige skavankene, ingen tenorhulk, ikke noe spill for galleriet. Bare lange, flotte melodilinjer formet med overbevisende, naturlig musikalitet og autoritet.

Rolando Villazón er navnet. Husk det! Ham kommer vi til å høre mer om.