Musikkens mening

Bergens Tidende Morgen, 26.02.1994

Ludwig v. Beethovens 1. og 3. symfoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

En torsdagskonsert med et rent Beethoven‑program. Før pausen: den første symfonien der Beethoven litt forsiktig prøver ut det store formatet; etter pausen: Eroica, den tredje symfonien, et av musikkhistoriens ruvende mesterverk. Med andre ord: «back to basics». Harmonien og Kitajenko går tilbake til selve den europeiske orkestermusikkens fundament. Et prisverdig prosjekt. Men ikke noen spesielt lykkelig realisering.

For det første tok det litt for lang tid før orkestret fant løypen. Strykerne spilte som vanlig upåklagelig, men den samlede orkesterklangen var ujevn gjennom hele første sats og langt ut i andre under den første symfonien. Etterhvert kom klangen og det rytmiske under kontroll, og i resten av konserten ble det spilt nydelig med mange fine detaljer. Til eksempel sto tredjesatsene skarpt med snertende driv i begge symfoniene. Og de folkelig dansante delene av siste‑satsene hadde både letthet og oppdrift.

Altså alt i alt: godt håndverk. Naturligvis. Hva ellers? Det er hva vi forventer av et orkester som Harmonien. Men av de beste orkestrene forventer vi også noe mer: argumenterte svar på de sentrale musikalske spørsmålene som verkene stiller. Og nettopp i denne sammenhengen er Beethoven alltid den store prøvesteinen. For ethvert orkester. Og for enhver dirigent.

I Kitajenkos tolkning har Beethovens symfonier et eiendommelig flimrende preg. De hurtige satsene virker nervøst uelastiske, de langsomme satsene mangler tyngde og nerve. Problemet ligger tydeligvis i at han spiller disse symfoniene slik han spiller så mye annen musikk: som kjeder av små kontante, musikalske problem – problem som han løser på stedet, etterhvert som de dukker opp. Med den gode håndverkers effektivitet.

Men hos Beethoven er disse problemene jo nettopp aldri lokale, de kan kun løses ut fra en samlet musikalsk konsepsjon, for de er deler av store, overgripende sammenhenger. «Satser» siger vi, og bruker med rette det tyske ordet for «setning»: Beethovens symfonier består av setninger som henger logisk sammen og som i sin sammenheng danner store, meningsbærende utsagn. Og har man ikke denne setningsbygningen for øye i hver eneste takt, da faller musikken fra hverandre. Den blir udramatisk, konturløs. Og i verste fald: uforståelig.