Avstanden mellom instrumentene

Bergens Tidende, 05.05.2010

L'Éspace entre nous

Gro Sandvik, fløyte

Stein-Erik Olsen, gitar

Simax Classics

Bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller samtidskomposisjoner for fløyte og gitar

  

Det finnes ikke mye musikk for kombinasjonen fløyte og gitar. Gitarvirtuoser som Carulli, Giuliani og Fürstenau skrev noen duoer på 1800-tallet. I tillegg kom det en del transkripsjoner av populære komposisjoner beregnet til å bli spilt av habile amatører. I det 20. århundre er listen betydelig kortere. Så er da gitar og fløyte heller ikke opplagte samarbeidspartnere. Det er så mye som skiller dem. Den amerikanske komponisten Noel Zahler formulerer det slik: «Det ene instrumentet er laget av tre og strenger, det andre av metall. Det ene må knipses for å produsere lyd; det andre bruker det menneskelige åndedraget for å gjøre oppmerksom på seg selv. Det ene er i stand til å forme lange melodiske linjer, mens det andre i beste fall skaper et flyktig nærvær».

Zahler er representert på den nye Simax-platen der bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller verk for fløyte og gitar skrevet av fire samtidskomponister. Zahlers komposisjon «L'Éspace entre nous» som har gitt platen navn, utforsker nettopp det som skiller, mellomrommet, avstanden mellom gitaren og fløyten – det lavmælt intime mot det hissig utadvendte, slagakkordene mot de strålende trillene osv. Men han har også øre for det som forener de to instrumentene. Det er steder i «L'Éspace» der han demper uttrykket helt ned og lar fløyten og gitaren blande seg slik at man til sist blir i tvil om hvilket instrument man egentlig hører.

Zahlers «L'Éspace» er et stort anlagt, eksperimenterende verk der instrumentene hele tiden presses mot sine grenser. Verket er bestilt av og tilegnet Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen. Det samme er «Oratorium Lacrimae» av russiske Nikita Koshkin. Og her er vi med en gang i en helt annen verden. Eller rettere her er vi tilbake i forrige århundre, for ikke å si i en av 1800-tallets dagligstuer der vi hører en syngende fløyte spille seks små melodier med traust gitarakkompagnement. Elskverdig, høflig. Musikk uten overraskelser.

Da er det mer kraft i Shostakovitsj-eleven Edison Denisovs «Sonate for fløyte og gitar», en velformet, fritonal komposisjon i tre satser med kantede, hårde melodilinjer og et miks av sitater fra ulike typer rytmisk musikk. Og til sist på platen får vi en effektiv «Sonate» signert den amerikanske, nykonservative komponisten Lowel Liebermann.

Det er mange slags musikk på denne platen. Eksperimentalmusikk og nostalgisk tilbakeskuende musikk, modernisme og konservatisme. Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen fortolker det hele med musikalsk profesjonalitet og entusiasme. Og med tydelig kjærlighet til den besværlige fløyte-gitar kombinasjonen.

Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter.