Musikalsk raptus

Bergens Tidende, 28.11.1995

Dmitry Sitkovetsky, fiolin

Antoni Ros Marbá, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos, egensindig tolkning av Prokofiev

Da Tsaren ble felt i februar 1917 var Sergei Prokofiev 26 år, en ung mann, en radikal komponist – og en begeistret aktivist som feiret revolusjonen på gaten i Petrograd sammen med andre ungdommer. Den revolusjonære gledesrusen fortsatte og ble til musikk: Han skrev i løpet dette året flere verk enn mange andre komponister skriver på et helt liv.

Fiolinkonserten i D-dur er ett av dem, et verk skrevet i musikalsk raptus av en oppglødd ung mann. Og slik ble den spilt av Dmitry Sitkovetsky i Grieghallen på torsdag. Andre fiolinister er ofte tilbøyelige til å glatte ut den unge Prokofiev og presse ham tilbake i tradisjonen. Sitkovetsky spilte derimot verket i et fremadrettet perspektiv, tolket det som et stykke tidlig modernisme.

Prosjektet er dristig, men det lykkes, ikke minst fordi Sitkovetsky har en helt overdådig teknikk som hever ham over alle verkets stofflige problem og gir ham frihet til nærmest å improvisere musikken frem. Ungdommelig frekt, virtuost henkastet, av og til med en egensindighet som om solostemmen ble spilt på siden av og på tross av orkestersatsen, jovisst, men også en tolkning som hele tiden var dypt alvorlig, insisterende på saken selv, på verkets radikale friskhet. Mye, fortjent, applaus og som ekstranummer: en åndeløs tolkning av sarabanden fra Bachs d-moll Partita.

Orkestret og dirigenten Antoni Ros Marbá dannet glimrende ramme om Sitkovetsky og ytet også en solid innsats i kveldens andre verk. Det startet med en festlig, poengtert oppførelse av Antonio Bibalos veldreidde ouverture til Goldonis «Tjener for to herrer». Og etter pausen ble det Beethovens sjette, Pastorale-symfonien. Orkestret spilte den med forbilledlig presisjon og klassisk klarhet, men Marbás tolkning var kanskje litt for bred, litt for prosaisk, og spesielt den langsomme andresatsen hadde et noe fotgjengeraktig preg.