Hindemith her og nå

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1995

Paul Hindemith: Ludus Tonalis

Einar Røttingen, klaver

Cinemateket, USF

Interessant gjenhør med kontroversiell komponist

Hva var Paul Hindemith? Det 20. århundrets viktigste tyske komponist? Eller: en naiv forvalter av et reaksjonært musikksyn i Tysklands mørkeste periode, en tjenstvillig funksjonær som tross all effektivitet allikevel falt i unåde hos makthaverne? Filosofen Th.W. Adorno satte problemet Hindemith på dagsordenen så tidlig som i 1939. Musikkhistorikerne krangler fortsatt om det, mer enn 30 år etter Hindemiths død.

Men kanskje tiden nå er inne til å oppgi de gamle, velkjente posisjonene, kanskje man i stedet skulle prøve å lytte til musikken, høre hvordan den egentlig klinger, her og nå. Det er mulig å gjøre det nettopp i disse dagene hvor mange gode krefter arbeider på dugnad for å feire Hindemiths 100 års jubileum. Resultatet av anstrengelsene er blitt en enestående serie konserter som presenterer hele bredden i hans musikk. Det er formentlig ikke mange europeiske byer av Bergens størrelse som kan oppvise noe tilsvarende.

Mandag kveld hørte vi Einar Røttingen spille klaververket «Ludus Tonalis». Det er et stort anlagt verk, skrevet i 1942 i amerikansk eksil: 12 fugaer med forspill, mellomspill og avslutning, et forsøk på å skape et moderne motstykke til Bachs to bind Wohltemperierte Klavier, den vesterlandske musikkens Gamle Testamente.

På Cinemateket ble oppførelsen ledsaget av lysbilder fra en privat, illustreret utgave av verket med morsomme tegninger av Hindemith selv. Men det var klart nok verket som sto i sentrum. Røttingens tolkning var lojal, solid. Han spilte seg gjennom de mange avsnittene med presisjon og passende tyngde. Og antydet så samtidig, i glimt, at det i denne rekke av korte satser ligger annet og mer enn tørr abstraksjon og formel reverens for den gamle høye skolen: Her er det også, som hos Bach, helt elementære musikalske opplevelser å hente, en sanselig, stram marsj f.eks., eller en folkelig vals med umiskjennelig klang av Bierstube. Og frem for alt: små sarte, lyriske avsnitt som ligger temmelig fjernt fra det gjengse bildet av den robuste Hindemith.

Kommer vi til å endre syn på Hindemith etterhvert? Kanskje. Vi får se. Foreløpig gleder vi oss til resten av ukens konserter.