Det musikantiske

Bergens Tidende Morgen, 17.11.1995

Ann Helen Moen, sopran

Steffen Blindheim, obo

Hans G. Hagen, bratsj

Karl Toews, cello

Verk av Paul Hindemith

Bergen Kammmermusikkforening

Gunnar Sævigs Sal

Imponerende tolkninger av Hindemith

Når Paul Hindemith skulle karakterisere sin egen musikk, talte han om dens «musikantiske» kvaliteter. Ordet har fått litt av en renessanse her på det siste. Det kan gi grunn til bekymring. For som regel brukes det til å skape en falsk motsetning mellom handverk og refleksjon, til å fremheve det utvendige, det harmløst effektfulle på bekostning av sammenheng og konsekvens i samtidsmusikken.

Det var ikke helt dette Paul Hindemith hadde i tankene i sin tid. Det fikk vi en glimrende demonstrasjon av onsdag kveld da fire talentfulle, unge musikere fremførte noe av hans tidlige kammermusikk i forbindelse med feiringen av hans 100 års jubileum.

Det startet med musikk beregnet til oppførelse Mortensaften, et gemyttlig forsvar for gjessene med Ann Helen Moe som inntrengende advokat og Steffen Blindheims spenstige obo i rollen som det forfulgte fjørfeet. Og det sluttet med «Die Serenaden», en liten kantate der alle fire musikere igjen kom sammen. I begge tilfelle: enkel, upretensiøs musikk i solid fremføring.

Men i øvrig var det strykerne som sto i sentrum denne kvelden. Programmets tyngste verk, to velskrevne, veldreide solosonater for henholdsvis bratsj og cello, er komponert samtidig (1922) og har samme opusnummer, men uansett alle likheter med hensyn til musikalsk materiale ble det to helt forskjellige fremførelser. Cellisten Karl Toews spilte seg innad og ned i musikken og ga en ettertenksom tolkning der den nøye kontrollerte redegjørelsen for verkets indre strukturer var det sentrale. Bratsjisten Hans G. Hagen valgte en annen strategi. Han fokuserte på bratsjsonatens ekspressive kvaliteter i en medrivende, ildsprutende fremførelse der musikkens innside så å si ble krengt ut og satt i energisk spill.

To verk skrevet i 1920-tallets spenn mellom Sachlichkeit og ekspresjonisme. To helt ulike tolkninger, begge tro mot kvaliteter i stoffet selv, begge like gjennomreflekterte og begge like imponerende. To fremførelser som hver på sin måte demonstrerte at musikantiske kvaliteter og musikalsk substans ikke behøver å være motsetninger.

Å holde mål

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1995

ter Jung Sekstett

Steffen Blindheim, obo

Troldsalen

Autunnale

Ujevn avslutning på Autunnalen

En konsert på Troldhaugen uten musikk av Grieg? Jovisst, det hender av og til. Som f.eks. søndag ettermiddag da ter Jung Sekstetten gjestet Troldsalen under avslutningen av Autunnale festivalen.

På programmet sto Knut Vaages «Hexa» fra 1995 og tre verk av Nils Henrik Asheim fra perioden 1982-91. Altså samtidsmusikk, i helt bokstavelig forstand. På den annen side: samtidighet er ikke kun et spørsmål om årstall, det handler også om å være på høyde med tiden, på nivå med den musikalske situasjonen, om å holde mål i forhold til dagens standard – uansett når musikken er skrevet. Og hørt i dette perspektivet var søndagens konsert en noe blandet opplevelse.

Vaages «Hexa» for strykesekstett starter furioso og fortsetter med trøkk og veldig energi. Verket er velskrevet, effektivt, full av gode ideer, men også merkelig formløst, nesten stakkåndet, uten preg av indre nødvendighet. De lyse innfallene flagrer forbi og viktige poeng får aldri riktig tid til å sette seg.

Så var det mer sammenheng og struktur i Nils Henrik Asheims avdeling. Etter et kort, uhøytidelig teknisk eksperiment for obo med elektronisk delay, fulgte to verk for helt vanlig, gammeldags low tech besetning der musikk og fremføring var i nydelig samklang: først et elegant, formsikkert stykke for strykekvartett, og til slutt «Medusas Hode» der Asheim bringer Steffen Blindheims imponerende virtuose obo i ekspressiv samtale med en høyrøstet stryketrio.

Etter pausen var hele ter Jung sekstetten samlet igjen, denne gang for å fremføre en av modernismens klassikere, Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» fra 1899. Kanskje hadde musikerne brukt det meste av prøvetiden til å innstudere de nye norske verkene, kanskje hadde de bare en dårlig dag. Under alle omstendigheter ble denne modernistiske Urtext fremført uten oversikt og overbevisning. Det var en del gode momenter underveis, spesielt i de dype strykere, men ensemblespillet var gjennomgående ujevnt og grumsete, med tynn, sprukken klang i toppen. En fremføring som ikke holdt mål, hverken i forhold til verket selv eller til dagens instrumentalstandard.