Viser innlegg med etiketten Camilla Tilling. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Camilla Tilling. Vis alle innlegg

Grieg vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 25.10.2014

Verk av Edvard Grieg
Camilla Tilling, sopran
Håkon Høgemo, hardingfele
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Urpremiere på interessant visualisering av Griegs «Peer Gynt»


Når Bergen Filharmoniske Orkester feirer stort jubileum, må det naturligvis være Grieg på programmet. Torsdag kveld var det nærmest Grieg-festival, Grieg vegg-til-vegg. Det startet med fire stykker fra Lyrisk suite (op. 54). Og skulle noen være i tvil om at BFO virkelig «kan» denne musikken, kjenner den fra innsiden så å si, så var det bare å slå ørene ut og lytte til strykernes dirrende, lengtende melodilinjer i «Gjetergutt», til de finstilte treblåserne i «Gangar», eller til «Trolltog» som dro snertende og piskende gjennom salen i dirigent Eivind Ådlands stramme, strikse regi.

I neste avdeling gjaldt det sangkomponisten Grieg, her representert med hans tonesetninger av norske dikt. Solisten, den svenske sopranen Camilla Tilling, ga blant annet fine, fortellende tolkninger av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og Ibsens gåtefulle «En Svane» og sluttet med en flott, glansfull utgave av Vinjes «Våren».

Camilla Tilling var med igjen etter pausen, nå som Solveig i Griegs «Peer Gynt». Eller rettere i «Peer Gynt – Løgnenes geografi» – en forestilling skapt i et samarbeid mellom den tyske bildekunstner og scenograf Alexander Polzin og Eivind Aadland.

Forestillingen som er bestilt av BFO og hadde urpremiere på torsdag, tar utgangspunkt i Griegs musikk og Ibsens skuespill. Mer konkret betyr det at orkesteret spiller avsnitt fra Griegs scenemusikk til skuespillet mens en flytende strøm av bilder og animasjoner projiseres opp på to skjermer bak musikerne. På skjermene mikses grafitti-bilder, clip-art, konturtegninger, skabelonfigurer og løsrevne setninger fra Ibsens tekst til et collage-aktig uttrykk med referanser til forrige århundres pop art og street art. Etter hvert begynner bildene å danne et univers – her er et hus, et nedslitt kjøkken, en skog, og her er løpende edderkopper og maur, sand i timeglass, egyptiske skikkelser og mye mer.

Polzin og Aadland kaller «Peer Gynt – Løgnenes geografi» for en «visualisering». Men skjermprojeksjonene «gjenforteller» ikke handlingen i skuespillet. Og de forholder seg heller ikke direkte «illustrerende» til scenemusikken. Det som visualiseres er snarere en rekke, mer eller mindre private, assosiasjoner ­– ikke til Griegs musikk, men til Ibsens fortelling.  

Fungerer det? Ja, til en viss grad. Det oppstår episoder underveis der musikk og bilder arbeider sammen i suggestive forløp. Men selve konstruksjonen der både musikk og bildestrøm forholder seg assosierende til samme fraværende tekst, skaper også en del spenninger mellom musikk og bilde. Og ofte er det bildene som vinner i konkurransen og overdøver musikken.  

Peer Gynt, igjen

Bergens Tidende, 22.06.2005


Edvard Grieg: Scenemusikk fra Peer Gynt
Peter Mattei, Camilla Tilling, Charlotte Hellekant
Ellerhein Girls’ Choir, Estonian National Male Choir, Estonian National Symphony Orchestra
Dirigent: Paavo Järvi
Virgin Classics

Frisk, spenstig plate med sterke sangsolister


Plutselig er det to nye innspillinger av Peer Gynt-musikken på markedet. Hva skal man velge?

Den flotte dobbelt-cd’en med Bergen Filharmoniske Orkester rommer all Griegs scenemusikk pluss store stykker av Ibsens tekst, og er selvsagt et opplagt kjøp hvis man vil ha en fornemmelse av den større dramatiske sammenhengen. Den nye Virgin-platen har ingen tekstutdrag og bare et utvalg av musikken. Allikevel er den et godt – musikalsk – alternativ. For Paavo Järvi og Estonian National Symphony Orchestras tolkning av Griegs musikk er frisk og spenstig. Og i tillegg hører vi Peter Mattei, Camilla Tilling og Charlotte Hellekant – tre unge, sterke sangere som BFO-platens solister ikke kan konkurrere med. 

I klangens tegn

Bergens Tidende Morgen, 12.01.2002

Verk av Debussy og Ravel
Camilla Tilling, sopran
Dirigent: Serge Baudo
Bergen Domkantori
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott åpning av vårsesongen i Harmonien. Velspillende orkester i helfransk program.


At Serge Baudo er en glimrende dirigent, at han er spesialist i fransk musikk, og at det er bra kjemi mellom han og Bergensfilharmonikerne - alt dette vet vi fra før. På torsdag, da vårsesongen startet i Harmonien, fikk vi det demonstrert igjen. Ganske ettertrykkelig. Med en flott konsert helliget fransk impresjonisme: Først Debussys Faun-forspill, deretter to verk av Ravel, det orientalsk inspirerte tonediktet Shéhérazade fra 1904 og Daphnis og Chloé, den «koreografiske symfonien» som han skrev i årene 1909-12 til Diaghilevs Ballets Russes.

Med et slikt program måtte det nødvendigvis bli en kveld i klangens tegn. Opulente lydmalerier, sitrende harper, krydrede instrumentblandinger, duse farger, doven sanselighet. Jovisst, det var der altsammen, alt hva man normalt forbinder med musikalsk impresjonisme. Og i tillegg gjorde vi da et interessant, nytt bekjentskap: kveldens solist, den unge svenske sopranen Camilla Tilling, som med slank, presis stemme ga Ravels Shéhérazade en kjølig tilbakelent, sensuell dimensjon.

Men selvsagt var det orkestrets kveld. Et velspillende orkester, konstant i sentrum, med full kontroll i alle grupper. Spesielt imponerende var den sjeldent spilte totalversjonen av Ravels Daphnis og Chloé som fikk en nærmest plettfri fremførelse. At intensiteten ikke var like sterk hele tiden under dette nesten timelange verket, og at man som tilhører av og til var ved å miste konsentrasjonen, skyldes så visst ikke orkestret. Og heller ikke Bergen Domkantori som stort sett gjorde en bra jobb med Ravels ordløse vokaliser.

Problemene ligger i verket selv. For uansett at Ravel har forsøkt å skape en sammenhengende, symfonisk komposisjon, så kan det ikke skjules at dette er musikk beregnet som underlag for den russiske ballettens dansere. Dette er «numre», en lang, lang serie korte avsnitt som det aldri riktig lyktes Ravel å forbinde til en større helhet. En svevende, merkelig retningsløs komposisjon. Som i tillegg ofte er på nippet til å slå over i det rene kitsch. Tiden har fart ille med dette verket.