Grieg vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 25.10.2014

Verk av Edvard Grieg

Camilla Tilling, sopran

Håkon Høgemo, hardingfele

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Urpremiere på interessant visualisering av Griegs «Peer Gynt»

Når Bergen Filharmoniske Orkester feirer stort jubileum, må det naturligvis være Grieg på programmet. Torsdag kveld var det nærmest Grieg-festival, Grieg vegg-til-vegg. Det startet med fire stykker fra Lyrisk suite (op. 54). Og skulle noen være i tvil om at BFO virkelig «kan» denne musikken, kjenner den fra innsiden så å si, så var det bare å slå ørene ut og lytte til strykernes dirrende, lengtende melodilinjer i «Gjetergutt», til de finstilte treblåserne i «Gangar», eller til «Trolltog» som dro snertende og piskende gjennom salen i dirigent Eivind Ådlands stramme, strikse regi.

I neste avdeling gjaldt det sangkomponisten Grieg, her representert med hans tonesetninger av norske dikt. Solisten, den svenske sopranen Camilla Tilling, ga blant annet fine, fortellende tolkninger av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og Ibsens gåtefulle «En Svane» og sluttet med en flott, glansfull utgave av Vinjes «Våren».

Camilla Tilling var med igjen etter pausen, nå som Solveig i Griegs «Peer Gynt». Eller rettere i «Peer Gynt – Løgnenes geografi» – en forestilling skapt i et samarbeid mellom den tyske bildekunstner og scenograf Alexander Polzin og Eivind Aadland.

Forestillingen som er bestilt av BFO og hadde urpremiere på torsdag, tar utgangspunkt i Griegs musikk og Ibsens skuespill. Mer konkret betyr det at orkesteret spiller avsnitt fra Griegs scenemusikk til skuespillet mens en flytende strøm av bilder og animasjoner projiseres opp på to skjermer bak musikerne. På skjermene mikses grafitti-bilder, clip-art, konturtegninger, skabelonfigurer og løsrevne setninger fra Ibsens tekst til et collage-aktig uttrykk med referanser til forrige århundres pop art og street art. Etter hvert begynner bildene å danne et univers – her er et hus, et nedslitt kjøkken, en skog, og her er løpende edderkopper og maur, sand i timeglass, egyptiske skikkelser og mye mer.

Polzin og Aadland kaller «Peer Gynt – Løgnenes geografi» for en «visualisering». Men skjermprojeksjonene «gjenforteller» ikke handlingen i skuespillet. Og de forholder seg heller ikke direkte «illustrerende» til scenemusikken. Det som visualiseres er snarere en rekke, mer eller mindre private, assosiasjoner ­– ikke til Griegs musikk, men til Ibsens fortelling.  

Fungerer det? Ja, til en viss grad. Det oppstår episoder underveis der musikk og bilder arbeider sammen i suggestive forløp. Men selve konstruksjonen der både musikk og bildestrøm forholder seg assosierende til samme fraværende tekst, skaper også en del spenninger mellom musikk og bilde. Og ofte er det bildene som vinner i konkurransen og overdøver musikken.