Å se og høre landskaper

Bergens Tidende, 18.10.2014

Gjenhør med Ry Cooders filmmusikk

Kameraet svever over et goldt, avsvidd landskap. Langt borte kommer en mann gående. En ørn lander på en klippe. Mannen stanser, ser opp. Og her får vi det første nærbildet av Travis, en ustelt mann i nedslitt dress. Han virker forvirret, desorientert. Han forsøker å drikke vann av en tom plastdunk. Så går han videre.

Alle som har sett Wim Wenders' film Paris, Texas (1984) husker trolig denne merkelige åpningssekvensen der Travis, spilt av Harry Dean Stanton, kommer snublende inn i fortellingen, en mann med hukommelsestap, på leting etter en glemt fortid. Og de fleste husker trolig også – eller husker kanskje især – lyden av Ry Cooders bottleneck gitar som i denne scenen nærmest smelter sammen med det døde ørkenlandskapet og som i resten av filmen følger Travis med langsomme, klagende blues-fraser.

Platen med lydsporet til Paris, Texas ble en av årets bestselgere i 1985, og siden er musikken kommet i stadig nye opptrykk, både på cd og vinyl. Nå er den her igjen, denne gang i boksen Soundtracks sammen med Cooders lydspor til seks andre filmer. Han debuterte som filmkomponist i 1980 og i perioder har filmmusikk vært langt viktigere for ham enn konserter og plateprosjekter. Soundtracks-boksens sju lydspor fra 1980 til 1992 dekker derfor bare en liten del av filmmusikken hans. Til gjengjeld var det i denne perioden han etablerte seg som filmkomponist – og brøt de fleste av de vedtatte reglene.

God filmmusikk er musikk du ikke hører – dette var grunnregelen for de gamle filmfolkene i Hollywood. Musikken skulle være en farge, et virkemiddel som diskre understøttet og understreket fortellingen. Cooders musikk er annerledes. Wim Wenders sa engang at det er som om Paris, Texas er opptatt med kamera og gitar. Det er et godt poeng. For Cooders gitar er nettopp ikke diskre, verken i denne eller andre filmer, musikken hans ligger alltid helt fremme i forgrunnen, «ovenpå» bildene så å si, som en insisterende stemme det er umulig å ignorere. Walter Hill som brukte Cooders musikk i mange filmer på 1980-tallet, var inne på noe tilsvarende da han sa: «I motsetning til hva som er vanlig i Hollywood, understreker Ry ikke det dramatiske øyeblikket. Han fyller ut omgivelsene og stemningen med musikk».

Cooder sa en gang beskjedent at det bare dreier seg om «å se filmen og spille noe». Men det avgjørende er selvsagt hva han ser i filmen og hva han hører når han ser. I andre intervjuer har han fortalt at han alltid forbinder musikk med konkrete miljøer og steder og landskaper. Det er åpenbart denne forestillingsevnen som setter ham i stand til å se og «fylle ut» filmfortellingens miljøer med musikk. Eller som han sa om Paris, Texas: «Jeg så filmen og det hele hørtes ut som Ess-dur».

Soundtracks-boksen er full av eksempler på Cooders veldig konkrete, nesten fysiske sammenkobling av musikk og miljø. Den første filmen han laget musikk til, var Walter Hills The Long Riders (1980), en avromantisert, voldelig versjon av westernmyten om Jesse James og hans bande. Her forlot rockemusikeren og bluesgitaristen Cooder resolutt sitt vante musikalske territorium og «fylte ut» det historiske westernlandskapet med pastisjer av 1800-tallets amerikanske dansemusikk spilt på banjo, mandolin og fiolin.  I mange av de senere filmene fra 1980-tallet knytter han andre typer folkelig, amerikansk musikk til steder og landskaper. For eksempel etterligner han gitarlegenden Duane Eddys karakteristiske «twangy» stil i musikken til Michelle Mannings Blue City (1986) om vold og korrupsjon i en lille by i Florida. I Louis Malles Alamo Bay (1985) som handler om konflikter mellom amerikanske fiskere og vietnamesiske innvandrere i Texas, mikser han sørstatsblues med asiatisk modalmusikk. Og i Walter Hills fortelling om gjengkriminalitet i Trespass (1992) mikser han lyden av sin bottleneck gitar inn i eksperimentelle storbyklanger.

Walter Hills Crossroads (1986) har et av Cooders aller beste lydspor. Filmen handler om møtet mellom en ung, hvit gitarist fra New York og en gammel svart musiker i sørstatene – en historie som enda en gang gir Cooder anledning til å fylle store, åpne landskaper med storslått blues. En ekstra attraksjon er at lydsporet inneholder opptak av den gamle, blinde bluessanger og munnharmonikaspiller Sonny Terry i vakkert samspill med Cooders gitar – nesten som en forsmak på Cooders senere arbeide med å oppspore og dokumentere gamle, glemte musikere, et arbeid som blant annet resulterte i hans og Wim Wenders prisbelønnede dokumentarfilm fra 1999 om de gamle musikerne i Havanas Buena Vista Social Club.