I klangens tegn

Bergens Tidende Morgen, 12.01.2002

Verk av Debussy og Ravel

Camilla Tilling, sopran

Dirigent: Serge Baudo

Bergen Domkantori

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott åpning av vårsesongen i Harmonien. Velspillende orkester i helfransk program.

At Serge Baudo er en glimrende dirigent, at han er spesialist i fransk musikk, og at det er bra kjemi mellom han og Bergensfilharmonikerne - alt dette vet vi fra før. På torsdag, da vårsesongen startet i Harmonien, fikk vi det demonstrert igjen. Ganske ettertrykkelig. Med en flott konsert helliget fransk impresjonisme: Først Debussys Faun-forspill, deretter to verk av Ravel, det orientalsk inspirerte tonediktet Shéhérazade fra 1904 og Daphnis og Chloé, den «koreografiske symfonien» som han skrev i årene 1909-12 til Diaghilevs Ballets Russes.

Med et slikt program måtte det nødvendigvis bli en kveld i klangens tegn. Opulente lydmalerier, sitrende harper, krydrede instrumentblandinger, duse farger, doven sanselighet. Jovisst, det var der altsammen, alt hva man normalt forbinder med musikalsk impresjonisme. Og i tillegg gjorde vi da et interessant, nytt bekjentskap: kveldens solist, den unge svenske sopranen Camilla Tilling, som med slank, presis stemme ga Ravels Shéhérazade en kjølig tilbakelent, sensuell dimensjon.

Men selvsagt var det orkestrets kveld. Et velspillende orkester, konstant i sentrum, med full kontroll i alle grupper. Spesielt imponerende var den sjeldent spilte totalversjonen av Ravels Daphnis og Chloé som fikk en nærmest plettfri fremførelse. At intensiteten ikke var like sterk hele tiden under dette nesten timelange verket, og at man som tilhører av og til var ved å miste konsentrasjonen, skyldes så visst ikke orkestret. Og heller ikke Bergen Domkantori som stort sett gjorde en bra jobb med Ravels ordløse vokaliser.

Problemene ligger i verket selv. For uansett at Ravel har forsøkt å skape en sammenhengende, symfonisk komposisjon, så kan det ikke skjules at dette er musikk beregnet som underlag for den russiske ballettens dansere. Dette er «numre», en lang, lang serie korte avsnitt som det aldri riktig lyktes Ravel å forbinde til en større helhet. En svevende, merkelig retningsløs komposisjon. Som i tillegg ofte er på nippet til å slå over i det rene kitsch. Tiden har fart ille med dette verket.