Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Ut av skyggene

Bergens Tidende, 04.10.2006

Charpentier: Judicium Salomonis

Les Arts Florissants

Dirigent: William Christie

Virgin

Gjenoppdagelsen av Charpentier fortsetter

Det er ikke lenge siden den franske 1600-talskomponisten Marc-Antoine Charpentier mest var et anliggende for spesielt interesserte. Noen hadde kanskje merket seg at det var han som var opphavsmannen til Eurovision-fanfaren, men bortsett fra det, var det meste av hans store produksjon stort sett glemt. I de siste åra har William Christie og ensemblet hans, Les Arts Florissants, jobbet hardt for å endre dette, og har etter hvert klart å flytte Charpentier ut av de musikkhistoriske skyggene. På den siste platen fremfører de to av hans «grand motets» – to kirkemusikalske verk for stort orkester og mange solister, skrevet med sans for dramatikk og overdådig instrumentasjon. Og spilt med energi og inderlighet.  Noen av Christies sangere virker kanskje litt anonyme, men som helhet er dette en plate som er vel verdt å lytte til.