Musikkpolitiet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.12.2010

Jeg slår på radioen. Og kommer inn i et program der folk diskuterer Mozarts klaversonate i a-moll. De spiller blant annet en plate med Alfred Brendel fra 1985. Den liker de ikke. Som en av dem sier: «Man visste ikke så mye i den perioden hvor Brendel var ung, da. Om oppførelsespraksis på denne typen musikk».

Tygg på den du, Alfred! Dine femti år med Mozart-tolkninger var dessverre bortkastet tid. For du og dine jevnaldrende skjønte jo aldri helt hvordan Mozart egentlig skal spilles.

Jeg blir litt matt av slik eplekjekk arroganse. Jeg kjenner igjen holdningen fra hine hårde dager da den første generasjonen av revolusjonære «oppførelsespraktikere» gikk på barrikadene og markedsførte sine historisk «autentiske» fremføringer av tidlig musikk med kjepphøye avvisninger av alle tidligere tolkningstradisjoner. Når jeg slår på radioen, hører jeg at deler av bevegelsen fremdeles har sitt eget musikkpoliti som patruljerer med våkne ører og slår hardt ned på alle avvik fra partilinjen.

Men utenfor disse ortodokse enklavene er tonen blitt betydelig mer avdempet og forsonlig. Blant annet fordi mange av oppførelsespraktikerne har hatt bredt gjennomslag i musikklivet og på platemarkedet. For i bestrebelsen på å finne tilbake til den opprinnelige, «autentiske» spillestilen, skapte de spennende, interessant musikk som, paradoksalt nok, svarte til moderne estetiske idealer. Historiseringen gjorde den gamle musikken fremmed og fikk den til å klinge sjokkerende ny.

Den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin skrev en gang at alle endringer i oppførelsespraksis henger sammen med endringer i samtidens musikk og med mer generelle endringer i tidens estetiske og filosofiske horisont. Og slik han så det, var og er tidligmusikkbevegelsen egentlig ikke et historisk korstog, men et aspekt av den musikalske modernismen.

Blir Mozarts klaversonate i a-moll bedre hvis man bruker et gammelt instrument og spiller den slik man tror samtidens pianister ville ha spilt den? En musikkhistoriker ville kanskje svare ja – av faglige grunner. For de fleste andre virker spørsmålet temmelig absurd – av musikalske grunner. Hovedsaken er vel at musikken virker og klinger «riktig». I våre ører. Og hørt med vår tids ører kan a-mollsonaten spilt av Alfred Brendel på et moderne Steinway være like «riktig» som, ja til og med bedre enn, en «historisk informert» fremføring på Mozarts eget «four square» hammerklaver fra 1780.