Minimalistisk Tosca

Bergens Tidende, 08.11.2006

Giacomo Puccini: Tosca

Anda Louise Bogza (Tosca), Igor Ján (Cavaradossi), Richard Haan (Scarpia)

Regi og lysdesign: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarzký

Kostymer: Dana Svobodová

Bergen Filharmoniske Orkester og kor, Kor Vest, barnekor fra Askøy kulturskole.

Dirigent: Andrew Litton

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer seg med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som trumfkort

I det langvarige spillet om opera i Bergen sitter selskapet Den Nye Opera med to trumfkort: Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. Hvis noen skulle være i tvil, er det bare å gå i Grieghallen og høre oppsetningen av Tosca i denne uke. Med en gang de første tunge blåserakkordene klinger, vet man at dette kommer til å bli godt. Orkestret er samspilt og velfungerende, og Litton fører musikerne igjennom Puccinis krydrede, komplekse partitur med vanlig overblikk og kontroll – og med samme omhu for detaljen som når han dirigerer en torsdagskonsert. Det blomstrer og gror i orkestergraven. Oppe på scenen er det knapt så frodig.

Når Puccini og hans librettister lot handlingen i Tosca utspille seg i Sant' Andrea della Valle, Palazzo Farnese og Castel Sant'Angelo, hadde de selvsagt en mening med det. I denne oppsetningen har scenografen Ján Zavarzký valgt å se bort fra disse poengene. Han stryker de historiske referansene til konkrete, romerske lokaliteter og presenterer i stedet operaen i en stilisert dekorasjon der et stort gitterverk og noen få, enkle rekvisitter brukes til å antyde de ulike rommene. Derved mister han en del helt sentrale politisk-historiske dimensjoner i handlingen. Likevel fungerer hans minimalistiske scenografi utmerket, i det minste i denne oppsetningen der regissøren Martin Otava legger hovedvekten på de psykologiske spenningene mellom de tre sentrale figurene – den sjalu Tosca, hennes elsker, maleren Cavaradossi og politisjefen Scarpia.  

Otava, Zavarzký og designeren Dana Svobodová har arbeidet sammen før, i Praha og Warszawa. Og med tjekkiske Richard Haan som erstatning for den sykemeldte Ronnie Johansen i rollen som Scarpia, har vi nå i Grieghallen den samme Tosca-trioen som Otava og Statsoperaen i Praha har turnert med i høst. Det burde garantere for en helhetlig fremførelse, men på premieren virket trioen likevel ikke spesielt samstemt.

Det var den rumenske sopranen Anda Louise Bogza som tegnet seg for den mest konsekvente prestasjonen. Hun var kvelden igjennom en effektiv, høydramatisk Tosca med skarp, kraftig stemme og god styrke i toppen – at hun bommet fatalt på den høye C i «Vissi d’arte», får så være. Den russiske tenoren Igor Ján i rollen som Cavaradossi hadde startproblemer i «Recondita armonia» og virket ellers generelt noe ustø, bl.a. med kraftig bruk av støttetoner når han skulle opp i høyden. Richard Haan sang Scarpia med rumlende, buldrende stemme og uten større psykologiske investeringer i rollen. Da var politiagenten Spoletta, sunget av den glimrende tenoren Hubert Francis, en langt farligere og langt mer demonisk figur. Blant de norske medvirkende merket vi oss Håvard Stensvold som Angelotti og Espen Fegran som sakristanen. Pluss det sammensatte koret – som blant annet hadde en flott, effektfull entre i første akt.

Et godt orkester, en god dirigent, regi midt på treet, et blandet ensemble av sangere – det er vanskelig å konkludere entydig om denne første oppsetningen fra Den Nye Opera. Vi må vente og se hvordan de klarer den neste. Det blir Verdis Don Carlos – om et år.

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.