I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.