I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

I denne søte juletid

Bergens Tidende Morgen, 08.12.1999

Verk av J.S. Bach

Solister: Ann Helen Moen, Tuva Semmingsen, Tore Kloster og Håvard Stensvold.

Dirigent: Hans Knut Sveen

Bergen Barokk

Årstad Kirkekor

Årstad Kirke

Julekonsert i Årstad Kirke med uortodoks kombinasjon av Bach-verk

Det blir mye kirkemusikk og mye barokkmusikk og mye Bach i denne søte juletid. Og når den ørtende amatørversjonen av Juleoratoriet begynner å bli litt for mye av det gode, da er det bra at det finnes folk som er villige til å gå nye veier og prøve ut andre, kanskje mer interessante muligheter. Som f.eks. folkene omkring Årstad Kirkekor som søndag kveld inviterte til konsert med tre Bach-verk på programmet: Den korte messen i A-dur, Brandenburgkonsert nr. 4 og Kantate nr. 182. En temmelig uortodoks kombinasjon.

Bergen Barokk er et kammerensemble som har spesialisert seg i «autentiske» fremførelser på «original»-instrumenter. I Årstad Kirke presenterte de den fjerde Brandenburger i en sjelden hørt versjon for to fløyter og cembalo. Tolkningen var lett og delikat, med gjennomsiktig satsbilde og flott, energisk solospill av cembalisten Hans Knut Sveen. Den hadde Bergen Barokk tydeligvis spilt før.

Hadde kveldens fire solister sunget A-dur messen før? Eller Kantate nr. 182? Hver for seg, kanskje. Men neppe alle fire sammen. Man kan lure på om de hadde hatt tilstrekkelig med prøvetid. For i begge verkene var det mye, alt for mye, sur ensemblesang og alt for mange upresise innsatser. Det hjalp selvsagt ikke på saken at Hans Knut Sveen, i rollen som dirigent, utelukkende konsentrerte seg om koret og orkesteret. Uansett at det var nydelige soloprestasjoner underveis, spesielt i Kantaten og spesielt av Ann Helen Moen og Tuva Semmingsen, og uansett at Årstad Kirkekor sang nydelig og disiplinert, så hadde oppførelsen gjennomgående et usikkert og uorganisert preg.