Musikk fra glemmeboken

Bergens Tidende, 02. 06. 2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck
Annika Synnøve Beinnes, sopran
Ingrid Søfteland Neset, fløyte
Kei Solvang, piano
Anna-Maria Helsing, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Håkonshallen

Festspillene er de store, musikalske kontrastenes tid. På mandag satt vi i Håkonshallen og hørte cellisten Gautier Capuçon og pianisten Kim Bernard spille kammermusikk av Schumann, Brahms og Grieg. Fargesterke, blodrike verk – som all verdens musikere har på programmet og som vi har hørt igjen og igjen.

Og så, dagen etter, samme sted, en konsert der Håkonshallens lille scene er fylt til randen med Bergen Filharmoniske Orkester og der det blir spilt musikk som bare noen få av oss har hørt før, musikk som stort sett har falt ut av den musikalske hukommelsen.

Tirsdagens konsert dreidde seg om orkestermusikk skrevet av årets festspillkomponist Anne-Marie Ørbeck (1911–96) – komponisten og pianisten som etter et internasjonalt gjennombrudd i 1930-tallets Berlin, dro tilbake til Norge under krigen og slo seg ned i Bergen. Og som bare skrev ganske få komposisjoner de neste mange årene.  

På konserten i Håkonshallen fikk vi, med Marion Hestholm som konferansier og kyndig veileder, en introduksjon til Ørbecks orkestermusikk, med gode fremføringer av både tidlige og sene verk.

I omtaler av Ørbecks musikk er det ofte snakk om «det nordiske». Hun selv har fortalt om studietiden i Berlin der lærerne anbefalte henne å ta vare på «det nordiske draget» i musikken hennes. I den lille orkestersuiten «Melodi» (1940) som innledet kveldens konsert, fikk vi høre dette »nordiske draget» – både i melodikken og i orkesterklangen med sine klare referanser til Griegs orkesterverk.

Enda tydeligere var det norske folketonepreget i de to orkestersangene fra 1950-åra til tekster av Aslaug Vaa og Tor Jonsson. På konserten hørte vi dem i en sterk, uttrykksfull tolkning av den unge sopranen Annika Synnøve Beinnes.

Og så var vi plutselig i en helt annen verden. De to siste verkene på kveldens program er skrevet med mange års mellomrom og i et tonespråk uten tydelige referanser til «det nordiske draget».

Først hørte vi Ørbecks «Pastorale for fløyte og strykeorkester». Verket er skrevet i 1959 etter en periode da hun hadde hatt studieopphold i Paris og Wien og fått studere ulike former for samtidig musikalsk modernisme. Det er snakk om en veldig flott, ekspressiv komposisjon, skrevet i et tonespråk med tydelige referanser til fransk, fritonal blåsermusikk. I Håkonshallen ble den virtuost fremført av fløytenisten Ingrid Søfteland Neset.

Konserten sluttet med Ørbecks Concertino for klaver og orkester – som samtidig var kveldens helt store overraskelse. Det var dette verket Ørbeck fikk suksess med da hun fremførte det i Berlin i 1938. Her er det ingen referanser til Grieg og «det nordiske draget». Dette er en moderne 1930-talls komposisjon, synkopert, eksplosiv storbymusikk – med et bankende klaver i rollen som rytmeinstrument og med harde messingklanger i orkesteret. I pianisten Kei Solvangs flotte fremføring hørte vi referanser til Gershwin og kanskje også til noen av Rakhmaninovs mer jazzy komposisjoner.

Noe samlet bilde av Anne-Marie Ørbeck som komponist fikk vi vel ikke i løpet av denne konserten – i alle fall pekte de fire komposisjonene i ganske ulike retninger. På Festspillenes Avslutningskonsert neste onsdag blir bildet kanskje klarere: Da skal vi høre hennes Symfoni i D-dur spilt av BFO – orkestret som også urfremførte verket i 1954.