Snarvisitt

Bergens Tidende, 21.10.2009

 «Visiting Grieg»

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Simax

Teatralsk tolkning av Griegs romanser

Jeg skulle ønske Johannes Weisser hadde ventet litt med å gå på visitt hos Grieg. For vel har han en stor, flott stemme og vel har han dramatisk utstråling og scenisk nærvær. Men lieder og romanser er nå en gang noe annet enn opera – et annet musikalsk uttrykk, en annen verden. Som han ennå ikke føler seg helt hjemme i. På platen synger han Vinje-sangene (op. 33), en serie H. C. Andersen-sanger fra op. 5 og 18, pluss to av de tyske sangene fra op. 48. Det er en del fine steder underveis, spesielt i Vinje-sangene, men hovedinntrykket er likevel at dette er en ganske ujevn plate der Griegs spede vekster alt for ofte blir valset flate av en sanger som har besvær med å omstille seg til det lille formatet. I tillegg synger Weisser med en merkelig gammeldags, teatralsk frasering, og hans ellers så fine, mørke barytonstemme klinger ofte presset og snerrende i det dype registeret. Platens lyspunkt er Søren Rastogi som spiller Griegs klaverstemmer så klart og musikalsk at det er en ren fornøyelse.

Høye forventninger og ambisjoner

Bergens Tidende, 06.06.2005

Franz Schubert: Die Schöne Müllerin

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Festspillene

Troldsalen

Johannes Weisser synger Schubert i Troldsalen

Forventningspresset var til å ta og føle på da Johannes Weisser kom inn i Troldsalen for å synge Schuberts «Die Schöne Müllerin». Men allerede etter de første taktene av «Das Wandern», var saken avgjort. Ryktene har talt sant: Her er et ungt sangtalent av de sjeldne. Stemmen er frisk og muskuløs, med full bærekraft i hele det sentrale barytonregistret og med betydelig styrke i det vanskelige toppområdet. I tillegg er Weissers frasering smidig og sømløs, og han klarer uten besvær å blende ned til nesten tonløs pianissimo og opp igjen.

Når en ung, begavet sanger velger å presentere seg med «Die Schöne Müllerin», forteller det noe om høyt ambisjonsnivå. Og presser forventningene ytterlige i været. Men også i denne henseende innfridde Weiser løftene. Vi fikk en levende tolkning av historien om den ulykkelige møllersvennen med fin sans for de mange brå stemningsskiftene i de enkelte sangene. Og med sikker fornemmelse for den tragiske strukturen som preger verket som helhet. Blant annet valgte Weisser, som flere andre av tidens store Schubert-tolkere, å synge de to siste sangene i et betydelig langsommere tempo enn notetekstens «Mässig», slik at motsetningen mellom begynnelsens ungdommelige optimisme og den uavvendelige, tragiske avslutningen skjerpes.

At Weisser er utdannet operasanger, merket man bare på en viss tendens til å åpne stemmen for hurtig og smelle for voldsomt til i forte-passasjene. Og kanskje er det også operasangeren som røper seg i den litt gammeldags, teatralske fremføringen. Der de beste liedsangere vanligvis opptrer som en slags «fortellere» som står på avstand av møllersvennen og «fremviser» hans følelser, lever Weisser seg tydeligvis inn i rollen og «spiller» den med liv og sjel.

På klaverkrakken satt den danske pianisten Søren Rastogi. Også han er en ung musiker i begynnelsen av karrieren, men etter søndagens konsert å dømme er han allerede en fullbefaren liedakkompagnatør. For det er meget lenge siden vi har hørt et så flott og typeriktig Schubert-akkompagment: Diskret, delikat, rytmisk sikkert, både en sterk støtte for Weisser formidable baryton, og en tydelig, selvstendig musikalsk stemme. Vi gleder oss til å høre dette makkerparet igjen.