Mellom nostalgi og klarsyn

Bergens Tidende, 11.05.2011

«Wach Auf!»

Poing og Maja Ratkje

Øra Fonogram

Poing og Maja Ratkje demonterer gammel revolusjonsmusikk

I det som en gang var Øst-Berlin, selger turistbutikkene suvenirer fra DDR – plakater, leker, sangbøker trykt på dårlig papir, uniformer og medaljer, flagg, buttons med riksvåpenet eller hammer og sigd osv. Enkelte av tingene stammer fra tiden før muren falt. Det meste er moderne kopier, laget spesielt til formålet, til turister som kjøper tingene med tongue-in-cheek, men som senere drar hjem og kanskje bruker dem til å signalisere en viss ubestemt radikalisme.

Det er noe veldig postmoderne over disse butikkene og kundene deres, over ironien som ikke er helt alvorlig ment, dyrkelsen av kitschen som bikker over i camp-estetikk, den uavklarte nostalgien.

Det første inntrykket av Poing og Maja Ratkjes «Wach Auf!» er at de opererer i samme felt, at de legger opp til samme type nostalgisk turisme. Platen som er et resultat av deres tiårige samarbeid om «Rød natt til 1. mai»-konsertene i Oslo, har brunrøde farger på coveret og en typografi og et design som peker rett bakover til 1920-tallets sovjetiske konstruktivisme. Og på repertoaret står en salig blanding av gamle arbeidersanger, DDRs og USSRs nasjonalhymner, musikk av Kurt Weil og sanger av Brecht og Rudolf Nielsen. Det hele tidsriktig akkompagnert av trekkspill, ståbass og saksofoner.

Men så var det selve framføringen da – som på sett og vis demonterer hele det nostalgiske prosjektet. Ratkje følger i utgangspunktet tradisjonen fra Lotte Lenya når hun synger Brecht-sangene, men så tar hun av og presser stemmen og musikken opp og ut i helt andre retninger. Og slik er det gjennom hele platen. Intet blir spilt eller sunget straight. Det gamle musikalske materialet blir dekonstruert, brudd ned, satt inn i nye sammenhenger eller overleiret av nåtidig improvisasjonsmusikk. Brecht-sanger forvandles til klezmermusikk. «Revolusjonens røst» framføres som insisterende marsj akkompagnert av en enkelt, urokkelig akkord. Og inn imellom hører man lyden av en gammel platespiller og sitater fra nær og fjern.

Med sin Brecht’ske Verfremdungs-strategi klarer Maja Ratkje og de tre musikerne i Poing å holde klarsynt distanse til materialet og understreke dets historiske karakter.  Om de også på denne måten klarer å bruke materialet til å skape «et innbydende alternativ til den egosentriske, postmoderne kapitalismen og liberalismen», som de antyder på coveret, er nok et mer åpent spørsmål.    

En europeer i USA

Bergens Tidende Morgen, 10.04.2000

Speak Low – en kabaret med musikk fra Kurt Weills amerikanske periode

Tone Søyset og Oddbjørn Hanto, sang

Anne Nitter Sandvik, klaver

Regi: Anderz Døvig

Logen

Sjarmerende og intelligent liten forestilling om Kurt Weills amerikanske sanger

Normalt forbinder vi navnet Kurt Weill med Weimar-tiden, med Brecht, Mahagonny, Dreigroschenoper, den tyske kulturkamp, den radikale musikkbevegelse. At Weill faktisk tilbrakte de siste femten år av livet sitt som musikalkomponist i USA, er nærmest glemt. Det er bare to av hans sanger fra denne perioden som har overlevd og er blitt en del av den amerikanske sangskatten: «September Song» og «Speak Low».

Likevel har Tone Søyset og Oddbjørn Hanto altså valgt å fokusere på den amerikanske Kurt Weill, her i hundreåret for hans fødsel og i femtiåret for hans død. Resultatet kan ses og høres i Logen i disse dager: Det er blitt en sjarmerende og intelligent liten forestilling som med enkle midler tegner et mer nyansert bilde av Weill enn vi er vant med.

Av de to sangerne er Hanto kanskje den som føler seg best hjemme i den mer jazzy del av Weills produksjon, men det er likevel Søyset som er forestillingens sentrum: Hun har fin sans for hjemløsheten og melankolien i disse sangene, og i forestillingens beste numre fanger hun med kjølig sensualitet den sære blandingen av håp og desillusjon som preget all Weills musikk. Og hun synger forestillingens eneste tyske nummer «Wie lange noch?» slik at man forstår hvorfor Weill aldri kunne bli riktig amerikansk: Uansett alle hans bestrebelser på å lykkes som songwriter, forble han en fremmed, en outsider. En europeisk komponist.

Søyset og Hanto får bra hjelp underveis av Knut Elvik i en liten, gjennomgående rolle som kelner. Og Anne Nitter Sandvik sitter ved flygelet og utretter små mirakler med Weills skeive musikk.