En kuriositet

Bergens Tidende, 11.06.2009

Porgy & Bess

Bohuslän Big Band

Vox

Ny innspilling av Porgy & Bess som ikke fortrenger den gamle

Ja, hvorfor ikke? Når symfoniorkestrene kan fremføre de samme gamle verkene om og om igjen, kan et moderne storband vel få lov å gjeninnspille klassiske jazzarrangementer med nye solister. Bohuslän Big Band gjør det i alle fall. Dirigenten Joe Muccioli har funnet frem de berømte Porgy & Bess-arrangementene som Gil Evans skrev for Miles Davis i 1958. Det er fremdeles imponerende musikk. De svenske musikerne spiller med flott, glansfull messingklang og virker ofte mer stødige, teknisk sett, enn musikerne på den opprinnelige platen. Det er bare ett problem: Solisten, den amerikanske trompetvirtuosen Lew Soloff, er ikke Miles Davis. Selvsagt ikke. Men disse arrangementene er nå en gang skrevet for Davis, og er i ettertid blitt uløselig forbundet med nettopp hans frasering og hans spesielle sound. Soloff holder seg ganske tett på ham i temapresentasjonene, men velger ellers klokt å gå sin egen vei i improvisasjonene. Og skaper på denne måten en mer utadvendt, mer virtuos Porgy & Bess. Som likevel forblir en kuriositet. Og som ikke fortrenger den gamle versjonen.

Ensformig

Bergens Tidende, 22.04.2009

Hymns

Sigvart Dagsland

Kirkelig Kulturverksted

Problematisk salmeplate

En håndfull populære, internasjonale salmer – sunget på engelsk av Sigvart Dagsland, akkompagnert av Iver Kleive på keyboards og med gjesteopptreden av både trompetisten Lew Soloff fra Blood, Sweat and Tears og den engelske bluesgitaristen Snowy White. Burde ikke dette være en sikker vinner? Kanskje i teorien. I praksis er resultatet blitt en merkelig grå, ensformig plate der den ene salmen etter den andre ekspederes i stort sett samme slappe tempo, etter stort sett samme mal. Dagsland synger seg igjennom stoffet med en hverdagslig, dempet, nærmest hviskende stemme som trolig skal signalisere intimitet og inderlighet, men som ikke klarer å få lengre melodilinjer til å henge musikalsk sammen, noe som gir salmene et oppstykket og andpustent preg. Og når han en enkelt gang setter kraft på og går i høyden, blir stemmen overspent og sprukken. Det hender et par ganger at musikken plutselig begynner å flytte seg. Det er når Snowy White springer til og forgyller et par takter med sin gitar. Da blir det intensitet i salmene og svev i musikken.