Den gode samtalen

Bergens Tidende, 25.05.2004

Verk av Bartók, Smetana og Dvorák

Hagen Quartett

Logen

Hagen Quartett setter det nasjonale og det moderne på dagsordenen.

Hagen Quartett er på mange måter den optimale strykekvartetten: Her er det fire fremragende musikere som har spilt sammen lenge, som kjenner hverandre ut og inn, som forstår å bøye seg mot hverandre og innordne seg under et felles prosjekt, men som også, hver især, fastholder det individuelle særpreget som er helt nødvendig hvis kammermusikk skal lykkes.

Og lykkes, det gjør det. Når Hagen Quartett spiller, blir den musikalske fortolkningen til en samtale, en meningsutveksling mellom likeverdige partnere. For eksempel en samtale om hva som er nasjonalt eller lokalt i musikken. Og om hvordan man som musiker skal forholde seg til det.

Helt siden det internasjonale gjennombruddet i begynnelsen av 1980-tallet har Hagen Quartett jobbet med slike spørsmål. Hvordan de ser på saken i dag, nå med tjue års erfaring i bagasjen, demonstrerte de på mandag med en imponerende konsert i Logen. På programmet sto verk av Smetana, Dvorák og Bartók – tre komponister som alle, hver på sin personlige måte, har satt det nasjonale på dagsordenen i sin musikk.

Det startet med en intens, fargerik fortolkning av Bartóks første strykekvartett (1908-09). Vel er denne kvartetten Bartóks mest tradisjonelle - og mest romantiske - forsøk i genren, men i Hagen Quartetts fortolkning var det først og fremst de fremadrettede perspektivene det ble lagt vekt på: de voldsomme dissonansene, den komplekse rytmikken, de ungarske folketonene som fragmenteres og gjenoppstår i bestandig nye skikkelser.

Ved å sette dette eksperimenterende, turbulente verket først på programmet, og ved å fokusere på alle de trekkene som viser frem mot modernisten Bartók, åpnet Hagen Quartett samtidig for de fremadrettede perspektivene i de eldre verkene som fulgte etterpå: Smetanas første strykekvartett med den melankolske klangbunnen av slavisk folketone kom i denne tolkningen til å høres forbløffende moderne ut, så skarp og frisk at det var vanskelig å skjønne at verket faktisk er skrevet i 1876. Og kvartetten hadde tilsvarende fin sans for brydningen mellom klassiske sentraleuropeiske idealer og inspirasjonen fra amerikansk folkelig musikk i Dvoráks effektfulle og effektive strykekvartett nr. 12.

Alt i alt en flott konsert, gjennomført med imponerende balanse mellom det gjennomkontrollerte og det spontane. Kvelden igjennom var det klar redegjørelse for den musikalske strukturen, det var avslepne klanger og fine rytmiske detaljer. Men hele tiden også rom for improvisasjon, for det plutselige innfallet, det uventede utbruddet. Som i en enhver god samtale.