En russisk legende

Bergens Tidende Morgen, 22.01.2000

Verk av Mozart, Hindemith og Tsjaikovskij

Nikolai Petrov, klaver

Michael Christie, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klavergiganten Nikolai Petrov i fantastisk tolkning av Tsjaikovskijs første klaverkonsert.

Juleferien er for lengst forbi. Men Bergen Filharmoniske Orkester har ennå ikke funnet tilbake til høstens storform. Og uansett at torsdagens unge gjestedirigent, Michael Christie, virket både sympatisk og teknisk kapabel, formådde han ikke å fyre ordentlig opp under kjelene og få turtallet opp.

Det startet med en litt treg, ukonsentrert versjon av ouverturen til Mozarts «Tryllefløyten», inklusive et par fatale skjeve innsatser i treblåserne. Og det fortsatte med Paul Hindemiths «Mathis der Mahler»-symfoni fra 1934 som ble spilt kjølig, korrekt - og helt uten nerve, helt uten entusiasme. Hva man for så vidt ikke kan fortenke orkestret i. For 20-30 år siden diskuterte man fremdeles om Hindemith skulle plasseres på den ene eller den andre siden i 30-årenes kulturelle og politiske geografi. I dag fortoner slike spørsmål seg som temmelig irrelevante. Enhver kan høre at «Mathis der Mahler»-musikken er enfoldig, brautende og tilbakeskuende. Hvilken fraksjon av 30-tallets tyskdomsrørsla den sokner til, er en detalj som historikerne får ta seg av. Om musikken fremdeles kan spilles i en konsertsal, er derimot et spørsmål for musikere og dirigenter. Ifølge Michael Christie og BFO er svaret nei: Dette er musikk som er utgått på dato.

Etter pausen: Nikolai Petrov kommer inn, setter seg ved klaveret, slår an de første akkordene i Tsjaikovskij klaverkonsert nr. 1 - og med en gang ser verden helt annerledes ut. Fra første takt forstår man hvorfor denne russiske giganten nevnes i samme åndedrag som Richter og Gilels. Overlegen teknikk, fysisk styrke, arkitektonisk overblikk - jo visst, alt dette har han. Men også kunstnerisk modenhet, innsikt, dyp forståelse for den egentlige musikalske substansen i dette forterskede verket. Der de fleste andre pianister, selv de aller største, spiller Tsjaikovskij-konserten som et vulgært støyende bravurnummer - der demper Nikolai Petrov klangen ned, setter de lyriske momentene i fokus og gjør hele tiden nye funn, nye, eventyrlige oppdagelser.

En legendarisk pianist. En gjennomtenkt, gjennomkontrollert og gjennomartikulert tolkning. En virtuositet som aldri er sitt eget mål, men som alltid står i verkets, musikkens tjeneste. Den sluttet egentlig ganske bra, denne torsdagen.