Stemmeskifte

Bergens Tidende, 27.08.2013

Verdi

Anna Netrebko

Deutsche Grammophon 

Anna Netrebkos første studioinnspilling på fem år.

Hun er «prima donna assoluta», står det på coveret av Anna Netrebkos nye plate. Om den store, russiske sopranen faktisk er operaens absolutte førstedame for tiden, kan vel diskuteres. Men hun har i alle fall «star quality», de særlige kvalitetene som får alle verdens medier til å gå av hengslene. Og som selger plater. 4 millioner eksemplarer er det blitt til etter hvert – til tross for at hun sluttet å lage studioinnspillinger da hun fikk barn i 2008.

Nå er hun tilbake igjen. Og når Netrebko kommer med sin første studioinnspilling på fem år – ja, da er det en sensasjon. Og tid for de helt store overskriftene.

De utenlandske avisene forteller at fansene hennes er veldig sinte på grunn av coverbildet – der hun er stylet og airbrushet så grundig at hun mest av alt likner en reklame for hårspray. På kultursidene får vi intime innblikk i hennes turbulente ekteskap med barytonen Erwin Schrott. Og platen? Ja, den er gått rett til topps på alle hitlister. I Østerrike der hun er blitt statsborger, danket hun til og med ut den populære alpinisten og slagersangeren Hansi Hinterseer fra førsteplassen.

Platen heter «Verdi». Rett og slett. Den er utgitt i anledning av 200-året for Verdis fødsel, og inneholder et utvalg av hans store sopranarier. Og det er vel dette som er den egentlige sensasjonen, i alle fall for operaelskere. For Netrebko har inntil nå ikke vært Verdi-sangerinne. Hun sang noen av hans lettere roller i starten av karrieren, men har aldri tatt tak i de store, tunge sakene.

De kommer nå – den gale Lady Macbeth, Elena fra «I vespri Siciliani», Elisabetta fra «Don Carlo», Leonora fra «Il trovatore» pluss Giovanna fra den sjeldent spilte «Giovanna D’Arco» – en hel stjernerekke av komplekse arier solid akkompagnert av Gianendrea Noseda i spissen for Orchestra Teatro Regio Torino og med kort gjesteopptreden av Netrebkos gamle partner Rolando Villazón i utdraget fra «Il trovatore».

Det er skjedd mye på de fem årene som har gått siden Netrebko sist var i platestudiet. I det minste synger hun disse ariene med en stemme som klinger veldig annerledes enn tidligere. Hun kan fremdeles smelle til med strålende, diamantskarpe topptoner, og hennes koleratursekvenser er like svimlende ekvilibristiske og like suverent egale som før. Men stemmen hennes er liksom blitt større og mørkere. Den har en tyngde i mellomregisteret og en styrke i dybden som passer godt til Verdis kompliserte kvinneskikkelser. Vi hører det når hun karakteriserer Elena og Elisabetta med subtil fargelegging og ørsmå skift i det musikalske uttrykket. Vi hører det i utdragene fra Il trovatore. Og ikke minst hører vi det i ariene fra «Macbeth».  

«Jeg ønsker at Lady Macbeth skal være stygg og ond», sa Verdi i sin tid. «Ladyens stemme skal ha noe djevelsk over seg». Netrebkos lady er vel ikke helt der ennå. Men stemmen hennes har en skremmende, umenneskelig kulde når hun sender ofrene sine inn i evigheten. Og i søvngjengerscenen fremstiller Netrebko ladyen med neddempet klang og et hult uttrykk som ulmer av vanvidd.

Wagner, årets andre jubilant, har Netrebko ennå ikke vært borte i. Men det kommer. Hun har nettopp bekjentgjort at hun skal synge Elsa i «Lohengrin» med Christian Thielemann som dirigent om tre år. Så får vi se hvor langt stemmen hennes er kommet til den tid.