Trangt format

Bergens Tidende, 03.09.2008

Gods, Kings & Demons

René Pape, bass

Sebastian Weigle, drigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon 

Soloplate med den solide, tyske bassen René Pape

Det virker nesten som en stim. Siste uke anmeldte vi to plater med sangere som presenterte seg selv i utdrag fra det sentrale operarepertoaret. Her kommer en plate av samme type. Nå dreier det seg om den tyske bassen René Pape. Han er 43 år og har hatt suksess både på europeiske scener og på Metropolitan der han har sunget siden 1995. Stemmemessig ligger han i den høye enden av skalaen uten å slå over i barytonregistret. Han omtaler selv stemmen sin som en «basso cantante», og platen demonstrerer da også at han passer godt til de mer smidige, sangbare partiene i bassrepertoaret. Her er utdrag fra operaer av blant andre Gounod, Berlioz og Verdi. Men han imponerer spesielt i to Wagner-utdrag -- som Wotan i Rheingold og som kong Marke i Tristan. Pape er en strålende sanger. Men formatet med de mange korte utdragene virker for trangt til en stemme av disse dimensjonene.

En fantastisk fiolinist

Bergens Tidende Morgen, 04.04.2000

Verk av Mozart, Nielsen og Schubert

Isabelle van Keulen, fiolin

Sebastian Weigle, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandske Isabelle van Keulen i frodig tolkning av Carl Nielsens fiolinkonsert

For en fantastisk fiolinist! Nederlandske Isabelle van Keulen, i Grieghallen torsdag: En fabelaktig tekniker, en forrykende virtuos, men først og fremst en fullblods musiker. En av disse sjeldne kunstnere som fra første takt setter verket i sentrum. Og spiller det så man glemmer alt omkring seg. I en tid da fiolinscenen domineres av koreanske tenåringer, og da det globale idealet er en anoreksisk spillestil, da er det noe av en åpenbaring å møte en sterk musiker som spiller seg selv helt ut, helt ned i strengene, og som tør gi musikken all sin kraft, frodighet og sanselighet tilbake.

Hun var konstant i ilden denne torsdagen. Dansende, stampende, selvforglemmende foran et velopplagt orkester, med Stradivariusen i et fast grep under haken og med full kontroll over alle detaljer i Carl Nielsens merkelige fiolinkonsert. Som hun fikk til å stråle og klinge enda mer merkelig enn vi husket den. For vel var det mye fynsk forår i orkestrets akkompagnement, mye av den sangbare, danske enkeltheten vi normalt forbinder med Nielsens musikk, men i Keulens versjon av solostemmen var det også noe nytt, fremmed, en eksplosiv uberegnelighet, en egensindig villskap - og et stort åpent rom av fiolinhistoriske referanser, tilbakeblikk på Beethoven, på Brahms, og min sann også et glimt av Bach hvis store g-moll fuga plutselig begynte å klinge med i kadensen i første sats.

Reglene sier at det etter pausen bør komme en stor symfoni. Og på torsdag var det da selve Den Store Symfoni vi hørte: «Die Grosse», Schuberts timelange symfoni nr.9, «en god, solid, langtrukken klassisk klump av en komposisjon, med tid til å falle i søvn og våkne opp igjen to tre ganger i hver sats» som George Bernhard Shaw skrev en gang. Robert Schumann beundret denne vegg-til-vegg symfonien og talte om dens «himmelske lengde», mens musikkhistorikeren Donald Grout syrlig bemerket at lengden nok ville være mindre himmelsk hvis det ikke var for alle Schuberts herlige melodier.

Synspunktet har noe for seg. Men like fullt: når denne symfonien fremdeles lever, skyldes det ikke kun det rike melodistoffet, det har bestemt også noe å gjøre med de lange linjene gjennom satsene og, ikke minst, med den flotte instrumentasjonen. Schubert setter horn og tromboner i sentrum og skaper et forbløffende moderne satsbilde som i lange passasjer peker fremover, forbi Schumann og Brahms, helt frem til Mahler. Dette var i all fall det inntrykket vi satt igjen med etter den glimrende tyske dirigenten Sebastian Weigles autoritative og disiplinerte tolkning av dette store verket. Han fikk bra hjelp av BFO som kvelden igjennom var i strålende form. Og at det etterpå ble spesiell applaus til messingblåserne var fullt fortjent.