Innpakningen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.09.2010

Veggene i stuen måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.

I svarte stunder tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?

Svaret er nei. Jeg oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.

Klart at det er urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver. Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning. Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.

Man kjøper selvsagt platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.

Det fortsatte inn i cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.

Designen, det visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige verkene som bare eksisterer i nået.

Gjenkomsten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.09.2008

Vi glemte å feire bursdagen: Den 21. juni var det seksti år siden plateselskapet CBS lanserte verdens første LP – og startet en musikalsk revolusjon.

Før denne sommerdagen i 1948 hadde musikklytterne klart seg med skrøpelige lakkplater. Nå kom de robuste vinylplatene. Og lyden var fantastisk. Men det mest revolusjonerende var spilletiden. De gamle lakkplatene hadde om lag 3 minutter musikk på hver side. En vinylside rommet over tjue minutter.

CBS utviklet vinylplatene med henblikk på klassisk musikk. Men i løpet av få år ble LP-en også det selvsagte formatet for jazz og populærmusikk. LP-ens lagringskapasitet endret hva som kunne innspilles, og hvordan man lyttet til musikk – helt uavhengig av hva slags musikk det var snakk om. Wagners operaer, Charlie Parker og Dizzy Gillespie live i Massey Hall, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, Grateful Dead. LP-formatet kunne romme det hele. Vinylen hersket suverent i det musikalske universet.

Og så var det plutselig slutt. CD-ene kom. Små plater, en spilletid på over en time, klar digital lyd. Omkring 1990 var LP-en totalt utkonkurrert. Og det ble flere musikalske revolusjoner etter hvert, først med MP3-formatet og senere med iPod og de andre mobile avspillingsdingsene. I dag er det CD-en som er i krise.

Men LP-en var ikke død. Det har hele tiden vært en beskjeden produksjon av vinylplater, og nå plutselig tar salget seg opp igjen. I USA viste vinylsalget en fremgang på 37 % siste år. Det høres voldsomt ut, men dreier seg i realiteten bare om 1,3 millioner LP-er. Likevel er det en interessant utvikling i en tid da CD-salget stuper dramatisk.

Hva er det som skjer? Hvorfor vender LP-en tilbake? Hvorfor stiger salget av gammeldags platespillere? Bransjen forsøker seg med mange svar for tiden. De fleste har å gjøre med «autentisitet». Folk er trette av å klikke igjennom enkeltsanger på iPod’en. De vil tilbake til den gamle lyttemåten, «tilbake til naturen», sier man. Og mange vinylkjøpere sier noe tilsvarende, for eksempel at LP-formatet gir et mer personlig, nært forhold til musikken. Med en LP på platespilleren gir man kontrollen tilbake til musikerne, man hører musikken i den rekkefølge den var tenkt. Og først og fremst: iPod-en har gjort musikklytting til noe trivielt, hverdagslig. LP-en gjør lyttingen til noe ut over det vanlig. Musikken blir igjen en begivenhet.

Kanskje det er slik. Og kanskje det også er slik gamle Brian Wilson fra Beach Boys tenker. Hans nye konseptalbum «That Lucky Old Sun» ble lansert på LP for to uker siden. Folk som bare har CD-spillere måtte vente. CD-en kom først på mandag.